Karismatiske Karis Tenketank

2010-03-14T05:16:00.000-07:00

Gi henne ekstra hud. Mal lag på lag med tjukk beskyttende silikon over den skjøre stripa mellom rød genser og dongeri, stryk breie strøk og stopp ikke før stemmen hennes trenger inn, lengst inn der det vibrerer hos deg. Ansiktet hennes er så lukket nå, åpne livet hennes med brei kost og store spann beskyttelse, ikke pledd og kakao, vri henne ut av bomullshelvetet og heterohelvetet og kast henne inn i det lullende for hun trenger det nå, ser du ansiktet hvordan hun spør deg med nesevingene, de vibrerer slik stemmen hennes når djupet i deg. Øynene spør, ørene spør, kinnene brenner og du maler henne åpen, varm og hun hvisker, stemmen varmer deg djupt og godt der inne og hun hvisker andre ord enn før og du hikster når du ser laget som tar form under dine bevegelser.

Visst kan du beskytte, asfalten under føttene dine, varm god asfalt i mot forrige vinters våte snø, visst kan du beskytte henne, dette har du visst lenge og trærnes sang mot den svette huden din minner om at visst kan du male henne lenge nok, tjukt nok og ofte nok til boblene av angst ikke sprer seg, og du tenker, ja, slik skal det være, dette har du valgt, du må ha det slik for å fungere. Steinene spruter mot betongen, føttene går av seg selv og selvølgelig skal du beskytte henne, spurven, trosten, ørna, hver ei fjær skal forsiktig strykes bakover.

Knirkinga brenner deg, du slipper handtaket, skyver døra opp med foten, stemmen du hører er så ulik det den var, da snøen slukket feberhet hud og veltet frem iskalde stemmer, varmen fra den minner om gresset der ute, og du hører hun svarer og du finner fram penselen, umiddelbart, uten å tenke begynner du arbeidet med smilet ditt, varmen din, huden din, stemmen din og tunga di som hvisker ertende, men aldri lekende, bare småsøt trygg.

Gi meg ekstra hud, ber hun, trygler hun under deg, du maler farger på den svarte huden, rosemalerier så små at bare dere ser de og dere fniser henrykt mens våren slumrer i bakgården.

"Til Amanda."

2010-03-01T04:46:00.000-08:00

En uthvisket rød strek forteller om den gang da mine negler var røde. Adressen på baksiden, som svart kajal mot det hvite papiret, er ukjent nå. Konvolutten er tom, ordene dine er revet vekk. Den røde streken er der enda, på innsiden av konvolutten stirrer den på meg og jeg stirrer tilbake på rom av minner som sakte fylles opp. Et flyktig bilde av en latter haster forbi, en lukt og smilet ditt, ja slik var du, du smilte med skjeve tenner, et bredt smil som lovte mer latter, vidunderlig latter som gjorde kroppen min lett og flyktig som fjær. Bare naglene tvang meg ned på jorda, de stakk når du dultet borti hofta mi med di. Stakk som vennlige ord, som iskremkyss og blomsterspill. Tulipaner, sa du den dagen, tulipaner er den vakreste blomsten jeg vet. Blomst dumma? lo jeg mot deg, det er en løk. Naglene kjentes hardere mot den bare huden min, de raspet meg mens munnen din smilte inn i øret mitt: Sandwichkyss. Lollipopkyss. Båtiskyss. Ta meg, lo jeg hest og stormen veltet oss overende i sanden.

Hva ville du fortelle meg som du ikke skrev i huden min? Brukte du den sorte pennen med dunfjær øverst, den som kilte så veldig mot underarmen. Lollipopjenta mi, smilte du mot meg og svimeslått tok jeg i mot kjærtegnene. Eller fortalte du om nettene uten? Kalde sommernetter der varmen var fastlåst langt inni et fjell av stillhet. Ryggen din før du spratt opp av senga, som om den brant.

Hva ville du fortelle meg som ikke porene dine i huden brølte da hodet ditt bøyd mot golvet, skuldrene dine lett ristende sa dette stygge vemmelige ordet som ødela øregangene mine. Var det forklaringen på døra som ikke åpnet seg uansett hvor mye jeg venta.

"Til Amanda." Neglelakkfjerneren har gjort sitt og jeg husker ikke lenger. Du skrev et punktum. Jeg husker det. Som lollipoppinner samlet sammen i et iskaldt vindu vendt mot øst.

Elegi

2010-02-28T09:00:00.000-08:00

livet er noen ganger som våt ved. utenfor døra di står to sekker, du gliser ved synet, du vet at nå endelig skal varmen komme innomhus. musklene buler når det stables inn i stua, inn i ovnen, men så tar det bare aldri fyr. avispapir, pizzakartonger og annet rask - ingenting hjelper. det må mer til enn som så. tålmodighet, for eksempel. ukers venting på at det skal tørke.

kan man tørke livet?

det hjelper alltids med en neve never. men så lenge den våte veden ikke har never så står du der, med skjegget i postkassa, regninger uten dekning på kontoen, som en skål nudler uten saus.

tålmodighet - tålmodighet - kom igjen, jente, ha tålmodighet! eventuelt kan du kjøpe ny ved. tørr fin ved med never som tar fyr, med ei fyrstikk og et lett hviskepust - fyyyr - og se, der kommer de altetende vidunderlige flammene som fortærer fortvilelsen, skammen, slitenheten og fyller stua med varme, glede, lys og håp.

eller du kan kjøpe en ny straight kjole og se speilbildet som viser at endring merker kroppen, også arr kan lett gjøre vondt. grå kjole gjør grå sjel mindre synlig, kanskje. og bare kanskje.

i mellomtiden lar jeg trekken stå på for fullt, etterfyller med avispapir og blåser meg blå i ansiktet. om ikke annet blir jeg varm av det.

Onomatepoetikon

2010-02-09T12:29:00.000-08:00

Det er når slaget treffer kinnet du skjønner det er fiction. Schmækk!

De er 80-talls kule, gutta i Dynastiet. Håret ligger perfekt tilfeldig bakover, musklene buler under t-skjorter og hvitsnipper, med den ene handa i lomma og den andre knugende rundt (fast)telefonrøret gjøres det avtaler, mens høythårede kvinner sukker når tørre mannelepper berører kinnet. Hele tiden mens Alexis avslappet ser på. Vidunderlige Dynastiet.

Så skjer det: Scenen der gutta møtes i et hardt basketak, musklene trekkes sammen for så å strekkes ut, treffer mjukt skuespillerkinn og lyden ut av høytalerne er overdrevent stønnende, treffende og forteller meg at disse gutta, de treffer målet sitt. De treffer det bare så altfor godt.

Joda, jeg er ikke mer tilsynelatende naiv enn at jeg forstår før smellene at Dynastiet er fiction. Det er bare at Blakes rolige utstråling minner meg om følelsen av trygghet og stabilitet. Alexis´ gir meg guts og ønske om å gjennomføre de selv mest sinnsyke planer - og Krystle, vel, en skjønnere og mildere kvinnes byste skal man lete lenge etter. Og følelsene mine er da ikke fiction.

Dynastiet er mitt onomatepoetikon. Det speiler livet - dog på en noe lydhermende måte.

Takk og pris.

PS: Tvi for å være Alexis!

Det Skogske Nyttårsforsett

2009-12-31T05:02:00.000-08:00

Om jeg trodde på bønnens kraft. Hva skulle jeg bedt om?
Fred over jorden. Alle barns skrik må stilnes, sultne mager mettes og våpen senkes. Amen!

Om jeg trodde på lykkens kraft. Hva skulle jeg satset på?
Menneskenes mulighet å være sanne mot hverandre. Ærlige, stolte og sterke skal vi være.

Om jeg trodde på kjærlighetens kraft. Hva skulle jeg håpet på?
At nære venners syke fedre, triste mødre, slitne søstre og fortvilte brødre skal våkne til en lysere dag med klarere luft å puste i.

Så er jeg en realist. En idiotisk realist som etter et langt, avsindig innholdsrikt år har forstått at bønn, lykke og kjærlighet er noe jeg skaper - hvert minutt - hver time - hvert et døgn. Det er bare å brette opp ermene, legge en ekstra kubbe ved i ovnen, ta katta i fanget og sette i gang.

Gledelig jul og godt nyttår!

Ny skive fra Mew

2009-09-15T07:14:00.000-07:00

No more stories Are told today I'm sorry They washed away
No more stories The world is grey I'm tired Let's wash away

Mew er kommet med ny skive (og her skulle jeg linka til deres egen omtale av skiva, men deres hjemmeside er elendig, så... ja). jeg har da kjøpt CD´en. jeg er storfan etter at Bukta, elskede Bukta lærte meg å like gruppas englesang og umulig dyktige trommis. og jeg tenkte at det er mest respekt i å kjøpe CD´en, i tillegg at jeg er fortsatt fan av det handfaste - det jeg kan ta på, føle - enn å laste den opp fra iTunes (jeg kjøper alltid musikk (uten at jeg helt kan forstå hvorfor, respekten for autoritet må vel komme fram noen steder - for de arme musikerne får da uansett latterlig lite av iTunes-pengene. man får kjøpe plata på konsert, det er det beste)).

skiva er på første gjennomhøring svært lik den forrige. rytmen er der - englesangen likeså - foreløpig ikke noe akuttcatchy - og det liker vi. la oss måtte høre den flere ganger.

overgangene er så --- subtile! akk, husker første gang jeg hørte gjennom ei hel skive av Mew - det grøsset i hele kroppen av overgangene. heftig.

litt interessant med noe av instrumenteringa - vet ikke om jeg er helt overbevist over bruken av marimba - men som skrevet, jeg skal lytte på denne nå framover. tror den vil vokse i meg. trenger det nå.

oh happy day!

2009-09-10T09:25:00.000-07:00

sjøl om svinet river sund/sunn/sun (hvordan skrives det ordet???) kroppen min, gleder jeg meg over tildelinga av en mill til Rytmisk Kompetansenettverk i Nord-Norge. dette er kjempebra, og kommer godt med i arbeidet med å styrke det profesjonelle musikklivet i landsdelen.

kred til de som har jobba med dette, og som endelig fikk betalt! ser frem til å se beløpet for 2010.

le pique flu?

2009-09-08T02:32:00.001-07:00

jeg er sjuk. det gjør vondt å skrive dette - det svir i musklene. tilogmed lillefingermuskler blir angrepet av melkesyra, den griper inn og dreper meg sakte - kjennes det ut som. det er alldeles ikke så vondt som tarmslyng - bevares - ingenting er så vondt som tarmslyng. og når man har opplevd tarmslyng får smerte et helt nytt aspekt i livet ens.

- au! jeg slo tåa mi. gjør det tarmslyngondt? selvfølgelig ikke. ok, jeg overlever.

- aiai! det gjør vondt i hodet mitt. tarmslyngvondt? nups. sorry! ingen grunn til klage!

nuvel. jeg er syk og veldig stolt av kroppen min. den har nemlig klart å utsette sykdommen til etter festival: Stumfilmdager i Tromsø er nettopp over, og jeg har vært festivalkoordinator og gjort alt det ingen andre har gjort. noen ganger er jobben min som restavfall - det du ikke finner en boks til putter du til meg.

på jobben min har du gjestekoordinator, presseansvarlig, markedsansvarlig, administrativ leder, produsent, teknisk ansvarlig - og festivalkoordinator. skjønner? matsøppel, plastavfall, lettkartong, hermetikk, glass og restavfall.

vi vet alle hva som havner i restavfallet. det havner alltid matrester der, litt plast i ny og ne, for ikke å snakke om den hermetikken. den er kjip, altså.

jeg klager, jeg ser det. det er ikke meningen. jeg liker å være restavfall. det gir meg en form for makt (næmmen, der var jeg innom temaet igjen!) for jeg får en oversikt over flere deler av festivallivet - og slikt liker jeg. samtidig som at det er skrekkelig kjedelig å måtte være den som hele tiden rydder - men så har vi frivillige som elsker å rydde - og da elsker jeg de - og kjærlighet, det er av det gode.

nå skal altså restavfallet her hvile. slappe grundig av i sin feberhete binge og bare være til noen dager. tror jeg skal få Nydelige til å kjøpe et slikt temperaturmåler. jeg er nemlig overbevist at hun har noen grader høyere kroppstemperatur enn meg. så når mine muskler hyler og feberen setter inn, når jeg hennes normaltemp akkurat. det er derfor hun aldri kjenner at min kropp er full av feber og at det er skrekkelig synd på meg.

jeg klager, jeg ser det. det er litt meningen, men Nydelige har i dag servert meg kaffe og frokost. det var godt.

det er også godt å tenke på at jeg nå skal sette på en eller annen film - det er sol ute - og jeg faktisk må ligge hjemme og se film. det er litt mindre godt å tenke på at noen mener jeg må ligge slik i syv dager - det har jeg alldeles ikke tenkt å gjøre - jeg ligger til jeg er frisk. man får være fornøyd med at jeg ikke er ute som en vandrende smittebombe.

restavfallsmittebombe.

aiaiai!

Apropos makt!

2009-09-03T05:56:00.000-07:00

interessant at dager etter mitt innlegg om makt kommer dette. Trakasseringen får konsekvenser og universitetsdirektøren setter i gang tiltak.

slikt liker vi.

hvem har makta?

2009-08-31T07:51:00.000-07:00

makt. et ord jeg er over gjennomsnittet interessert i.

jeg budsjetterer for tiden. Stiftelsen Tromsø Internasjonale Filmfestival har mange jern i ilden:

TIFF 10 - Vinterens vakreste eventyr som skjer 18.-24. januar 2010
Stumfilmdager som starter allerede torsdag
Cinemateket som setter igang like etter Stumfilmdagene
Utleie av salen til Barnefilmklubben, Tromsø Filmklubb, produsenter som ønsker visning av prosjektene sine, Nordisk Ungdoms Filmfestival (NUFF), og innimellom bryllup, konserter... Ja, hva man kan bruke vakre Verdensteatret til setter kun fantasien grenser for. (Selv har jeg hatt bursdagsfest der med Rockstar på storskjerm. Suksess!)

og her sitter jeg og budsjetterer. planlegger. tenker og regner. opp kommer vissheten om at jeg har makt.

hvor mye skal vi bruke på det? for ikke å snakke om det? heldigvis har jeg et styre jeg skal forklare mine prioriteringer for - for ikke å snakke om en festivalsjef og administrativ leder som kommer til å stille spørsmålstegn lenge før styret - forhåpentligvis!

likevel, jeg har innsikten. kunnskapen om tallene. jeg jobber med de daglig og kjenner de som nære venner. kunnskap er makt. jeg har makta.

helt til jeg sitter på VT kafe og bar og møter en bekjent. han er oppriktig interessert i å snakke med meg om saker jeg er oppriktig uinteressert i å snakke med han om. hva gjør han da? han tar på meg. tar handa mi, legger den mellom sine varme mjuke, ser meg inn i øynene og sier: du er så vakker. så fortsetter han med tiraden jeg først formidler med kroppsspråk at jeg overhodet ikke vil snakke om. jeg reagerer ved å trekke til meg handa, ser over bordet på den andre vennen, som dessverre er opptatt med noe viktigere enn meg. min slitsomme bekjent tar handa mi - igjen. stryker meg sågar over kinnet. jeg merker jeg blir kvalm.

jeg tar tilbake makta ved å si: jeg vil ikke snakke om dette med deg. det er en dårlig idè. takk for at du tar på meg, det er hyggelig, men det er nok nå.

så går jeg, klokka er tross alt leggetid.

det er makt, det også. ihvertfall forsøk på å ta kontrollen, ta makta.

så har du styrelederen og statsråden og bedriftsjefen og personalansvarlig som i fylla detter på deg og forteller hvor lekker du er. kanskje den rekker å fortelle at han/hun er singel før hvitvina settes i handa di. du lar deg sjarmere - bekreftelse er så deilig.

hvor ligger makta? hvem har ansvaret for situasjonen? og hvorfor er dette sjeldent et tema når jeg møter disse menneskene som jeg ser spanderer drinker til lekre ladies and gentlemen med sans for oppmerksomhet.

makt er et ubehagelig ikke-tema vi helst ikke snakker om. det kan jeg skjønne. det er skrekkelig usexy å avsløre maktforhold . det er kjedelig å ta ansvar. og det er flaut å innrømme at man noen minutter i livet sitt lot seg blende av makt.

klokka tikker og budsjettet ligger foran meg. med min kjærlighet til hvitvin skal jeg være glad for at kunnskap er mi makt, og at pengeboka mi for tiden er passe slunken. så kan mine medmennesker være sikre på at makta ikke blir misbrukt, ihvertfall ikke før lønningsdag.

endring skal gjøre vondt

2009-08-30T02:27:00.000-07:00

den sitter nederst i lungene - hosten som kommer opp som en smånervøs tiåring foran sitt første svømmestevne. starter med små hikst og ender i lette ul. smånervøs var jeg selv da noe som lignet influensasymptomer slo til mot denne utrente kroppen for en uke siden. heldigvis viste det seg å være alt annet enn sykdom, heller mer normale kvinnesymptomersomderevet. så er hosten noe mer naturlig enn influensa drevet fram av dyr. i snart to uker har jeg ikke rørt røyken.

dette å slutte med nikotin - enten i form av røyk eller snus er lettere enn man tror og tyngre enn forventet. suget ligger på så mange plan.

1. uten nikotin er de to-tre første døgnene sure, sinte, irriterte og triste. dette er kanskje verst for omgivelsene, men husk at det er den sure som skal se seg selv i speilet og høre surtankene i disse tre døgnene.

2. suget etter kos mot leppa (gjelder spesielt ved røykeslutt) kan resultere i unormalt mye sukkertøy, for ikke å snakke om neglebiting og i aller styggeste fall fingerpilling. det igjen kan gi ut endel feile signaler. nok om det.

3. hendene - hvor gjør man av hendene når man ikke har røyk eller snusdås å støtte seg til?

så er det lettere, fordi jeg nå etter to ukers røykeslutt plutselig kjente den umiskjennelige kloakklukta nedi byen, sjølukta på brygga og tjærelukt av en kjempestor båt utenfor Rica. det som er litt mindre fint er at erfaringer fra forrige røykeslutt tilsier at også mine medmenneskers hygiene vil bli lagt merke til i adskillig større grad. nå liker jeg kroppslukt - absolutt. og enda mer heldigvis omgir jeg meg med mennesker med både dusj og innedo.

hosten gir seg vel til slutt. det samme gjør suget. og siden jeg nå har kvitta meg med en last, burde jeg finne en ny - mennesker uten laster er så uinteressante.

min nye last er - for i dag - overfølsomhysteri. jeg skal kle meg i lilla klær og føle på hver minste ting - fortelle om det til de som har et øre vendt mot meg - og ikke gi meg før TIL vinner på Alfheim.

Heia TIL!

Døden

2009-08-29T12:27:00.000-07:00

jeg har skrevet om det før.

når Døden inntreffer noen du er glad i - hvisker rundt hjørnet - dempet synger sine stille sanger - så smerter det så uendelig svart - bunnløst - enormt. for det er ikke bare Jens Kristian som skal synges for, de vil ligge der ved siden av ham, lag på lag. og den velkjente sorgen i konas ansikt, barnas angst for morgendagen uten. jeg kjenner den, den flerrer opp minnene og mørket som rammet for allerede ti år siden.

så kan man takke for at livet er der, hos de fleste av oss. og at Døden etterhvert blir en kjent, om ikke venn, så ihvertfall ikke en skummel fremmed. kanskje en uvelkommen gjest, en jeg ikke vil møte, men som jeg tvinges - noen ganger knestående - foran.

trøsten er at Døden slår ikke når en står der. den smyger sin kappe rundt meg, luller meg inn i nattasanger, smertefulle og vonde, men etterhvert såpass kjente at jeg vet at sangen vil stilne, og da vil mørket lette, litt, etter litt, etter litt.

jeg glemmer til stadighet hvor vond Døden er. takk og pris glemmer jeg.

Selvgjort er velgjort

2009-03-29T04:32:00.000-07:00

Dette er rett og slett for dumt.

Ute skinner sola, det drypper sikkert fra takene, det er sikkert mange bare flekker med tørr asfalt. De alltid lykkelige småbarnsforeldre triller sikkert de alltid glade barna sine. Ordføreren og andre viktige mennesker i denne vakre byen går sikkert på bortoverski, og alle på oppoverski har sikkert sjekka snøskredfaren der de går og alle smiler sikkert med røde kinn og kjenner sola varme langt inni den sikkert sunne nordnorske folkesjela.

Jeg sitter inne med sjokoladepålegg på armene, brødsmuler i ansiktet og kaffen er lunken, radioen brøler krigsrop fra Uganda.

Det er ikke det, superundertøyet er allerede tatt på, planen er å bli like superblid og superbrun som de andre sikkert er, men så stopper det opp. Jeg kommer meg rett og slett ikke videre. Som i livet forøvrig, men det er et helt annet innlegg.

Godstolen er så god. Mac´en den beste venn. Radioen har mange kanaler og det er nykverna kaffe i rødboksen i hylla. Jeg kan ha den fineste søndagen på lenge om jeg bare hadde villet. Eller kanskje handler det ikke om vilje, men om arv og miljø.

Jeg tynges av dårlig samvittighet. Jeg tusler rundt og spør alle jeg møter på disse solløse internettgatene hvorfor de ikke er ute og er sikkert lykkelige, men mener egentlig; hvordan kan du la være å sitte inne uten dårlig samvittighet? Hvordan kan du høyreist møte kolleger og familie og fortelle at jeg satt inne og puslet med mitt, jeg er bleik som faen og har ingen problemer med det.

Vi er opptatt av å leve i nuet, av suksessfulle liv. Vi skal ikke angre, vi skal ikke skamme oss. Jeg skammer meg over å ikke komme meg over dørstokken. Jeg kommer til å angre på at jeg ikke sto ute, midt i snøen og smilte mot sola som lo tilbake.

Det blir for dumt. Dobbeltdumt blir det. Ikke er jeg ute og når jeg velger å være inne driver jeg å forsvare hvorfor jeg ikke er ute og fortelle hvor dum jeg er som sitter inne og forsvarer hvorfor jeg - ja, nettopp. Dumt er det, iallefall.

Selvgjort er velgjort, skrev min vakre venn Frodis. Selv kloke venner må ta feil en gang.

rosa ring og velsmakende fluor

2009-03-19T01:04:00.000-07:00

i dag skal jeg til tannlegen. det er bare en sjekk, og jeg har liksom lovt meg å gjennomføre slikt som å sjekke tennene hvert år. i motsetning til hvert åttende år - som sist. men altså det koster, ikke bare i gryn, men i grin. jeg hater å være hos tannlegen. da jeg var liten elsket jeg være hos tannlegen.

jeg var syv år og hadde perfekte tenner. null hull og tannlegen var strålende fornøyd. jeg var strålende fornøyd og lykkelig, fikk ring og oppmerksomhet over perfekte tenner.

ni år gammel trengte jeg ikke gå til tannlegen, men jeg snek meg med siste gruppa klassekamerater, likevel. da fikk jeg kjeft av tannlegen for jeg hadde jo ikke trengt å komme, jeg hadde jo perfekte tenner! men så fikk jeg fluor på tennene og rosa ring, og smattet selvfornøyd inn i klasserommet og smilte bare mot kjeften fra læreren som hadde oppdaget skulkingen min. ingenting kunne ødelegge gleden over å gå til tannlegen.

jeg husker ikke når det skjedde, men et år skjedde det uungåelige. jeg hadde et hull. jeg måtte borre. pappa måtte bli med, jeg skulle borre. vi ventet på pappa, han kom ikke kl elleve, ikke fem over, ikke ti over, ikke kvart over. pappa kom ikke. jeg måtte borre mitt første hull alene, uten bedøvelse for tanken på sprøyte ga meg fullstendig panikk. så jeg gapet, grein, hatet og hulket. tannlegelykken brast. jeg kan ikke huske noen ring. jeg kan ikke huske velsmakende fluor. jeg kan ikke huske annet enn skam over å grine når jeg burde være sterk, skam over en pappa som ikke kom når han hadde lovt, skam over hull i de perfekte tennene.

jeg skal til tannlegen i dag. som voksen bruker jeg ta fram den jenta som gikk inn alene og si; jeg hater å være her. jeg hater den tingen dere pirker i tennene mine. dere får ikke lov å bruke den. dere får ikke lov å være slem med meg. dere har med å behandle meg som et lite barn som pappan glemmer. slik er det bare, og det har gått bra til nå. heldigvis fikser jeg sprøyter, men i dag skal jeg be om ekstra fluor på tennene, selvom voksenkari syns det smaker dass.

Ida Maria - en åpenbaring

2009-02-03T09:31:00.000-08:00

Ida Maria er liksom det hippe kule i norge - ho er tilogmed elska i new york - hvor mange andre nordmenn er det lissom (sett bort fra aune sand og et par andre fanatisk triste tilfeller). i og med at jeg oppdaga henne på spellemannsprisen for bare et par uker siden, et show jeg overhodet ikke gidder engang linke til så elendig er det (og Ragnhild Furebotten vant ikke, latterlig trist for musikknorge) er det litt flaut å blogge om henne nå - men dama er så dritdyktig å lage god musikk og ikke minst fremføre den, at jeg ville skammet meg om jeg ikke forkynte hennes liflige klanger der jeg kunne. som her.

på nevnte tulletvrask stilte ho opp i nordlandsbunad - og nevnte bestevenninne furebotten kommenterte tørt noen hodeskaller der - noe jeg ikke så - og derfor ikke trenger kommentere selv - men om det er tilfelle var det bare småflaut for Ida Marias del, men la oss nå for all del komme til poenget: HERREGUD den dama kan spille og lage musikk og formidle! kjøpte plata umiddelbart og joda: Halleluja.

det er sjeldent mellom slike intelligente naive tekster som ho leverer. når hun har den gudbenådede talentet av en stemme og i tillegg jobber og har jobba så hardt for å komme opp og frem, jeg tar av meg hatten.

sist gang jeg fikk en slik åpenbaring var da jeg oppdaga Mew, men det er en helt annen historie. jeg håper vårt fremtidige vennskap, Ida Maria, vil bli like fantastisk!

oppdagelser

2009-02-03T09:18:00.000-08:00

noe deilig skjer med kroppen min når jeg kjøper nye plater - og elsker det jeg har kjøpt.

min nye medisin Mot Sterke Smerter ligger varm i hand mi - rød og Nydelig og bare min. når det i tilleg lar hjernen hvile i Antony & The Johnsons siste, og kiler meg med Ida Maria - da blir ovnen varmere, strikketøyet lettere og magen snillere.

for noen timer bor jeg i Love Actually. det er fint.

tapt uskyld

2009-01-24T08:15:00.000-08:00

byen Tromsø tapte sin uskyld denne uka. for noen handler det om sorg over ei død mor, datter, kanskje søster eller tante. for noen om en døende pappa som plutselig ble drapsmann, en kollega med ei side som kanskje ingen noensinne vil fatte var der overhodet. for meg som er forskånet fra å kjenne de involverte kommer jeg til å huske denne fredagen godt - det var et sjokk. men lørdags morgen kommer til å stå kanskje enda sterkere for meg. avisa Nordlys´ førsteside; hele forsida var foto av den avdøde med DREPT i store bokstaver. inne var det oversikt over dramaet minutt for minutt og bilde av både avdøde, åstedet med den avdøde i plastikkbag, på vei inn i likbil, men kanskje verst av alt, bilde av drapsmannen som enda holdes kunstig i live på UNN etter å ha forsøkt selvdrap.

på nettsiden deres følger de opp med ALT OM SLETTAELVA-DRAPET og påfølgende saker på rad og rekke. Elevene ventet med blomster, kan vi lese.

kunnskap og informasjon om det som har skjedd er viktig. jeg trenger og vil vite hva som har skjedd. jeg trenger vite hvordan dette kan skje, hva får en mann som virker tilsynelatende rolig og stabil til å drepe sin eks-kjæreste foran hundrevis av barn og ikke minst planlegge et slikt drap. men jeg trenger ikke dagen etter drapet se alle disse bildene. jeg vil ikke ha ei landsdelsavis som bruker VG og Dagbladet teknikker for å fange interessen. vi er allerede interessert!

dette er ikke en underholdningssak og skal aldri oppleves for noen som det. dette er en tragedie som ble tvunget innpå barn og voksne som skulle sluppet nærhet til saken. at avisa Nordlys følger dette opp med DREPT over hele forsida og nærbilde av ansiktet til den avdøde - det er ekkelt, stygt og rett og slett for billig.

det kan gjøres annerledes. Bladet Tromsø hadde en helt annen forside, med bilde av åstedet.

jeg kjenner til død, jeg mista mi mamma i ei trafikkulykke som var overraskende midt i sentrum av tromsø. er det noe jeg husker er hvor grusomt det var å se det i avisa. med sin påtrengende vinkling denne lørdagen er jeg redd Nordlys trykker sorgen hardere inn enn nødvendig for de pårørende.

unødvendig dette, Hans Kristian.

den karismatiske kua

2009-01-22T11:06:00.000-08:00

å være alvorlig syk er i all sannhet kjedelig. når det er noe så sært, alvorlig og sjeldent som tarmslyng blir man svært oppmerksom på at jeg er ikke annet enn et mykt rosa dyr.

snakket med en som også har opplevd og overlevd dette smertehelvetet tarmslyng da er. vi lo (så mye vi klarer, magemusklene er kuttet tvers av, så så mye latter går bare ikke) over hvor pussig det er å fortelle hva som har skjedd. og andre personers reaksjon: jøss. det er bare kuer og hester jeg har hørt har hatt tarmslyng.

karismatiske kua kari.

kanskje det pussigste av alt er at jeg skammer meg over å ha hatt tarmslyng. TARMslyng. nå vet alle hvordan mine indre organer, dere vet de som produserer bommelom, ikke har fungert. det oppleves som mer intim og privat informasjon enn eksempelvis uttalelser om manglende sexliv eller hygiene gjør.

hvordan forholder jeg meg til det? jo jeg blogger om det, og prøver å la flest folk vite om det slik at jeg slipper dette skammetullet. les og lær!

hysj. hemmelig.

2008-09-23T10:56:00.000-07:00

lobotomi - tallet er tre, tre.

2008-09-08T02:41:00.000-07:00

der sprakk det, gitt. ikke med et pang, ikke med et lite stønn engang. implosjon, tror jeg det heter, det motsatte av eksplosjon - denne sugende tomheta. denne totale trettheta. denne ikke spør meg om hvordan det går, for da begynner jeg å grine - heta.

ingen stor ståhei, ikke engang for ingenting. bare stillhet og pust, tårer og meningsløs selvforakt.

hvor lang tid brukte jeg, egentlig, hvor starter man slik nedtelling? den første kvalmen, den første ubrukelige irritasjonen eller de første tårene? for de kommer ikke samtidig, litt og litt og litt, og erfaringa tilsier at du er på vei til kanten, kjære, du vet det nærmer seg, men hvordan i helvete stoppe?

når fornuften kjører på, sier kroppen tilslutt stopp.

stopp, for faen.

nei, ikke nå.

"du må se å bli frisk, du har jo ikke tid til å være syk". hysterisk morsomt sagt, du. hører du hvordan latteren min hives rundt i rommet, små korte hyl av pur glede. festlig.

mobilen ligger demontert ved sida av mac`en. en prat med jobb - mobilen har da ikke gjort deg noe? latterlig, er det ikke nok å være mislykka om du ikke skal bli latterlig i tillegg?

og hva med prosjektene dine? utdanninga? skal du ta den? og hvordan tror du Nydelige vil ta dette, i lengden altså, for du vet, du er ikke akkurat enkel for tida, nei, det har du ikke vært på en lang stund, faktisk kan jeg ikke huske sist du lo og var sterk, savner den sterke kjæresten min - gjør du ikke, kanskje?

slapp av! jeg kommer på jobb i morgen. trenger bare sove litt. slappe litt av.

lykke

2008-06-26T10:32:00.000-07:00

vet du, Ada, jeg kjenner ei dame som kan alt om lykke. den som ikkje spør om nokka passe. den som berre kom. ho sier det, vet du, at du kan ikke sitte og vente på den, du må arbeide hardt og målretta. er du sliten? skjønner godt med den late mannen som ikke tar sin turn med kidsa. men er du lykkelig, spurte tanta mi her om dagen. hva skulle jeg svare? at jeg ikke synger lenger når jeg går forbi tunnelinnslaget, men at jeg elsker lukta av renseriet på vei til jobb? at fotball VMs frisparkmål gir meg gode frysninger i hodet, men at macen min gjør meg bittelitt kvalm, bare jeg ser på den?

joda, du skjønner hva jeg mener, herregud, nå gjør du deg bare til. hva sier du, har dattra di bursdag i morgen? hva blir gaven? prinsessebursdag på burger king? jøss, finns det? herlighet, stiller han opp der da, gubben? selvfølgelig ikke, nei. nei, nei! skal ikke si noe, skal ikke det, banlaus og lesbisklevende som jeg er.

ok, jeg skal passe de en time, så du kan sove, sminke deg, ronke eller hva du vil. er det greit om vi stikker forbi renseriet, omså bare en snartur?

Kjære Ada

2008-06-01T11:03:00.000-07:00

hvor er du? i kolonihagen? vasker du sommeren inn, sier du? vi har ikke kolonihager i nord.
de skulle i såfall bestått av tre tromsøpalmer og kanskje en hestehov den dagen i mai sola vekket den til liv. har hørt rykter om at poteter kan vokse her. har et vagt minne om bestemors kall etter potetplukking hundre år bak i tiden. kakao. ihjelstekt lammestek. grusom sviskekompott. "men liker ikke du sviskekompott, karimor? huffda, jeg har kanskje en banan i skapet, vent litt".

hva skjer? vel, livet er vanskelig. det har det vært til og fra ei stund. men jeg tenkte, i ditt kolonihageparadis, med din kolonihageparadiskjernefamilie og perfekte mennesker så kan jeg være ditt svarte alibi, ditt halvdeprimerte usikre hvaskjerilivet og hvordan fikser man alt dette voksne som presser seg på og gjør alt så kaotisk?

hva du kan gjøre? huff, Ada, ikke spør! jeg kan ikke ta ansvar for deg også. du får finne det ut selv! kanskje bare være tålmodig med meg. lytte. hva, er minstejenta kommet hjem med tyggis i håret? jaja, jeg forstår, jeg finner vel ut av dette. jeg må finne ut av dette. uten å bli alkoholiker! det er så godt, å kjenne hvordan sødmen legger seg, like under huden. det vet du alt om, bestevenninne.

ok, vi snakkes! hils gubben, så skal Nydelige få den klemmen du aldri ga den kvelden. neida, neida, du var ikke sjalu! hahaaha!!! vi snakkes!

Nytt liv - javisst, ja!

2008-06-01T10:55:00.000-07:00

Hun er trettifem år, litt eldre enn meg. Hun har levd ei stund og vet hvor skoen trykker – og hvordan den kippes av i en fei. Hun er passe tjukk, har sine hudproblemer, er i et forhold som har fungert helt ok ei stund – heterofil – og hun vet hvordan kvinner kan lengte. Hun er min nye bestevenninne. Hun som forstår alt. Hører på alt. Ønsker å høre alt.

Hun heter Ada, er øverst på navnetabellen og i senga. Når sangene synges for høyt på utestedene går hun resolutt mot baren og krever sin hørsel ivaretatt. Når maten smaker hest klager hun før servitøren har spurt det sedvanlige "hvordan smakte det?". Og når ungene hennes har lagt seg, for visst har hun tre stykker, drikker hun sitt rødvinsglass, med øynene stivt rettet mot badevekta, klesvasken, gubbens voksende mage eller sin egen. I beste fall.

Hver søndag elsker hun, enten med seg selv eller mannen. Ikke stille, men høyt, lydhørt, hun vet ungene sover - eller er ute. Hun nekter la seg undertrykke av hvordan det burde skulle kunne vært. Hun skaper sin egen hverdag. Hun forelsker seg hver dag - i mat, klær, mennesker. Hun viser moralistene fingeren, mens en utvaska bh blottes hver sjeldne soldag hun bruker i blomsterbedet.

Min nyervevede bestevenninne Ada. Forlengs og baklengs, A D A. Alltid tilstede Ada- Din for alltid Ada - Ansvarsfull venninne Ada. Mi. Som ingen vet om. For hun finnes ikke.

jag...

2007-04-27T12:53:00.000-07:00

kan forstås på mange vis.

du har jaget etter nikotin - eller heroin, for den saks skyld. så har du jag etter damer. sjokolade, uten sammenligning for øvrig.

idag opplevde og overlevde jeg en annen type jag - leilighetsjag.

jeg har bydt millioner av kroner for en plass å leve. dette siste kvarteret dunka hjertet - magen og omtrendt hele sjela - som om jeg satt i en skyttergrav, på vei opp til mitraljøsene.

vi tapte - og alt sluknet.

så er det sikkert. pengene bestemmer. så får man heller kaste seg på pengejaget, kapitaljaget.

først skal jeg på trygghetsjaget. Nydelige kommer hjem om kort tid. klem trengs akkurat nå.

Språket av(makt)

2007-04-14T15:30:00.000-07:00

kadra satt på tv´en med tårer i øynene, hun forteller hun er blitt banka opp av en gjeng som skrek Allah er stor.

jeg sitter hjemme med rødvin, alene, Nydelige besøker et vakkert fjell en eller annen plass. dagen har gått til ledelsesskolering av tillitsvalgte. og det første som møter meg på gaysir.no er stassekretær Øie, ung, stolt og homo. og jeg tenker, javisst. flott. herlig for deg. for de, for de som er avklart, de som finner ordene, de som har et språk, kanskje uten tårer i øynene.

jeg får lyst å brøle. hyle mot makta, mot de som bestemmer, mennene, de som har pengene, autoriteten. jeg har snakka om at tillitsvalgte i Skeiv Ungdom må huske at vi får autoritet, automatisk vi blir valgt blir vi ikke lengre bare kari helene, men leder kari helene, leder i skeiv ungdom, og tenker de det, mennene som har pengene, makta, at de har autoriteten og dermed mulighetene?

media, har jeg fortalt i dag under skoleringen, snakk det tabloide språk, det blir hørt. og kadra som sitter der, forteller at hun ble så liten, fosterstilling, og jeg tenker på karl magnus som også ble liten på trikken for ett år siden, jeg tenker på tori amos som ble liten for mange år siden, jeg tenker på alle oss som har blitt små, mindre, minst i et forsøk på å forsvinne.

tenker de med makta på disse eller makta de får i et skriveri? media, er det de som skal vise hvor små vi kan bli? skal skavlan få definisjonsretten, være den som snakker språket, definere det?

og hvordan blir vi noensinne større etter slagene? hvordan finner vi språket som gjør oss større, størst? sammen er vi sterke, sang mammas 70-talls vinylplater, jeg trodde på de, jeg tenkte at javisst, bare vi står sammen, jeg ble medlem av fagforbundet som student, for sammen er vi sterke, bare vi står sammen, ung stolt og homo, men hva med de som ikke definerer seg slik? hva med oss som sliter med å passe inn med kulturen, livet, festene, hva med de som ikke finner språket, veien ut?

foreldreinstinktet vil omfavne alle som nå ligger i fosterstilling.

beskytte de, men jeg kan ikke. vi kan ikke, vi får klare oss så godt vi kan, god, bedre, best og kanskje klarer kadra å bli mindre redd, kanskje kan tori hvile i sangene sine, kanskje kan kari hvile i arbeidet sitt, og tenke, vi gjør en forskjell, alle på sitt vis. øie skriver vakre innlegg om viktigheten av ung, stolt og homo. kadra viser enorm styrke på tv. tori gir håp med melodier og tekst. kari skolerer og gir mestring til mennesker som trenger styrken i slagene. for det er en kamp, javisst er det en kamp, 70-tallet er her, nå, vi må kjempe mot disse som bestemmer hvordan vi burde, should have, would have, could have lived our lives, men vi forsøker, vi stopper og gråter og tenker, dette får ikke skje.

så kommer vennene fram, englene som støtter oss i kampen og hvisker ordene, gir oss språket til å overleve.

Tidens tann

2007-04-10T00:57:00.000-07:00

jeg er blitt lærling. min læremester heter Prinsessa (13) og er dattra til broren min. hver dag etter skolen sier det "ding" og et "halo, ka du jør" dukker opp på skjermen. forresten, den er litt utdatert. nå er det mer "heiiiaaaa <3 <3 <3 <3" noe som i og for seg er ganske koselig.

forleden dukket det opp et "Webcam-invitation Accept/Avvis". jeg nekta med "jeg har da ikke kamera". svaret var sviende: "accept!!! herreguuud, JEG har kamera!". tante = dødsgammal.

jeg prøvde meg på litt bekreftelse:
"ååå, føler meg så gammel!"
"koffør?"
"du bare veit alt og æ skjønne ingenting"
"da må du bare lære det da tante".

snusfornuftige tenåringen. snille snille tantungen.

plutselig dukka pappaen til Prinsessa opp, Storebror (35). "se, æ e på MSN!" deretter kom de rareste utropstegn, vink og smil. æ flirte. etter to minutters catch up avslutta han "må stikke, klemz." herregud, tenkte jeg og følte meg straks bedre.

neste gang han dukka opp var jeg snar med å fortelle han hvor landet lå "ka e de du driv me egentlig? det hete ikke klemz længer! de e jo bare SÅÅÅ ut"

så sto det ikke så gærent til allikevel. etter tre LOL og et BRB kom jeg på forelesningen med PR-konsulenten som fornøyd fortalte at Industrisamfunnet hadde tapt for Informasjonssamfunnet, og hvem var 28 år og yngre og dermed ekte barn av Informasjonssamfunnet? jeg rakk fornøyd opp handa, og var dermed i det gode selskap. det er ikke Storebrodern. jeg er. og læremesteren min vil aldri gi meg opp, det bare vet jeg.

Kaffoholiker, altså er jeg -

2007-03-31T11:59:00.000-07:00

klokken er elleve og jeg har nettopp slukt en kopp dobbel cortado ta med og kjenner nå hvordan hodepina som har plaget meg siden klokka ni letter -

er det kanskje slik det er å være alkoholiker? den første ølla letter trykket i hjernen, fjerner skallebanken som har lurt der lenge nok.

nå stopper jeg da alltid på en kopp cortado. om jeg putter mer koffein i kroppen blir leken mindre morsom, for å si det slik. og kanskje er det igjen slik med alkoholikere, leken kunne vært så mye bedre om det hadde holdt med en øl.

altså er jeg ingen kaffoholiker. jeg stopper med en.

på den andre siden får jeg skallebank av en dobbel cortado ta med daglig. da må altså koffein være mer avhengighetsskapende enn alkohol. altså kan jeg kalle meg kaffoholiker, da jeg viser abstinenssymptomer etter kun en kaffekopp.

på den andre siden får jeg mindre leversvikt av å være kaffoholiker enn av å være alkoholiker, altså er det færre helsemessige plager knyttet til mitt kaffeavhengighet enn det er for de med alkoholavhengighet.

på den samme siden er det adskillig billigere.

på den siste siden står det derfor at jeg ikke trenger avrusning.

Hurra for Domkirka i Tromsø!

2007-03-21T02:47:00.000-07:00

Jeg er så glad! Jeg nesten hopper i stolen: I går kveld vedtok Domkirkas menighetsråd i Tromsø at de ønsker lesbiske og homofile velkommen til velsignelse av inngått partnerskap. Dette er fantastisk!

Dette betyr at de som har inngått partnerskap og som bor i Tromsø-regionen har en kirke de vet de er velkommen til. Fra å måtte gå til de prestene som kanskje ville lyse velsignelse over brudeparet, men aldri være sikker om de ville bli avvist, har nå Domkirka åpnet dørene og sier, vær velkommen!

Så stolt jeg er av Domkirka, der de nå står fram som en åpen og radikal kirke i nord. Jeg er så glad!

Ved at domkirken, med den "pondus" den har i bispedømmet i Nord-Hålogaland nå har vedtatt dette, legger de sterke premisser foran kirkemøtet neste år. Bare så det er sagt er kampen aldeles ikke over med dette ene vedtaket, og jeg kommer til å følge nøye med på den videre utviklingen i forhold til felles ekteskapslov og det å gifte seg i kirka, og ikke bare bli velsignet i den norske kirke. Men uavhengig av dette er dette en Gledens Dag for den norske kirken i Tromsø. Ære være Geir Ludvigsen og resten av menighetsrådet!

Da er det bare å ta tastaturet fatt og utfordre andre menighetsråd til å gjøre det samme :) Først skal jeg bare le og rope hurra en stund!

Er hun lat?

2007-03-20T12:48:00.000-07:00

Ja, jeg spør. Jeg blir iblant skikkelig usikker. Som idag. Det er vår ute, sola skinner, energien bobler i alle trær og ihvertfall endel mennesker, men jeg vil bare ligge hjemme. Helst alene (no offence, Nydelige). Jeg vil stå opp klokka 9, se TV, lese ferdig om Blodprinsen. Se "Seventh Heaven". Jeg vil bli rastløs og ølsugen, sukkergal og slapp. Jeg vil snuse, drikke bittelitt herlig hjemmelaga espressokannekaffe. Bake boller.

Om du nå tenker, hun burde trene, har du helt rett. Det er helt sikkert løsningen. Jeg er i elendig form. Jeg hater å svette (grunnet bevegelse uten kåthet) og jeg hater alt som lukter gymsokk (og det er omtrendt ALLE treningssenter, tenker jeg).

Sa jeg at jeg også skulle sittet på en utecafé og opprettholdt russtatistikken? Jeg skulle kledt på meg ullgenser og tatt frem sitteunderlag, dratt til langtpokkerivold og hørt at det faktisk finns en plass der det ikke er luftanlegglyd. Det piper i hodet mitt om dagen, kan det være grunnen til latskapen?

Jeg er lat.

Og helt plutselig oppdaga jeg at påsken kommer. Gjett om hvem som skal gjøre ALT overnevnte?

Vårdans

2007-03-15T01:30:00.000-07:00

Det lukter bevegelser i dag

og jeg klarer ikke la være å tenke på den stakkars mannen i Parfymen, ikke bare overveldet av ristet brød, sagmugg, varm ved og kuttede epletrekvister

t-banevognen, fylt av dior, calvin klein og chanel, mens under danser de egentlige valsene av mennesker; kvinnehals, mannehender, nyvåknet hår og trett pust.

Jeg takker forfatteren for min promillesans mens jeg puster ut mitt innestengte kontor.

Uro

2007-03-10T03:45:00.000-08:00

Her om dagen oppdaget jeg at Tyven hadde vært på ferde, bursdagsgaveboka var forsvunnet. Nydelige, for tiden i Tromsø, ble oppringt og hun lovte å kjefte riktig godt på den ubeskjedne, men forklarte at boka fortalte den aldri hadde vært lengre nord enn Trondheim. Klart Tyven ikke kunne si nei til et slikt ønske.

I mangel på lesestoff kom jeg da over Finn Skårderuds "Uro". Etter noen småkapitler ler jeg for meg selv. Boka fikk tankene rett over på filmen "Loop".

"Loop er en opplevelsesfilm om viktige livsvalg.

Loop er en film som i undringens ånd setter spørsmålstegn ved hvordan det moderne samfunn får folk til å prioritere i livet, og drøfter hvordan vi kan komme ut av tids-loopen", sier hjemmesiden. Spennende, det!

Forresten, alle hovedpersonene er menn. Overrasket? Ikke jeg heller.

Sett i et kjønnsperspektiv blir Loop nok et eksempel på hvem som har definisjonsrett, men mest av alt hvem som innehar en opplevelse av mulighet. Hadde filmen vært den samme om det kun hadde vært kvinner med, om det i det hele tatt hadde vært kvinner i filmen? Nei, selvfølgelig ikke.

Etter å ha sett filmen var jeg regelrett forbanna. Ekstremsport er ikke å sette utfor nittigraders vinkelbakke. Eller selge alt for å kjøpe en sjark. Ekstremsport er å finne sin elskede og holde ut med henne. Å holde ut med seg selv, sammen med henne. Ekstremsport er å velge rekkehus framfor sjark, barn og volvo framfor penger og bopel: c/o India.

Når jeg tenker på filmen undrer jeg meg over at jeg i det hele tatt bryr meg. Ok, noen menn har laget en film om "viktige livsvalg". Ok, du er skrekkelig uenig med de. Hvorfor ta sånn på vei?

Kanskje fordi jeg opplever at filmen latterliggjorde mine personlige valg. Kanskje fordi jeg ofte tenker på om jeg burde "leve sterkere", "mer intens" og "utforske verden mens jeg kan". Burde jeg ha reist til India, mens det ennå er spennende og uturistifisert? Burde jeg solgt alt og jobbe for fattige i en skitten slum? Burde jeg kjøpe den seilbåten jeg iblant drømmer om, og bare dra min vei?

Hvorfor gjør jeg det bare ikke? Er jeg svak? Er jeg ikke bevisst meg selv og mine muligheter? Stoler jeg ikke på meg selv? Da jeg så "Loop" tror jeg at jeg opplevde at ja ble svaret på alle spørsmålene. Kari H er feig, svak og redd.

Så leser jeg "Uro", og i innledninga står det: "Å vente på sin elskede skal ringe". Det er å leve sterkt. Å måtte vaske huset, fordi det kommer familiebesøk. Å fortvilt stønne over mislykka brøddeig.

Å tørre å komme hjem til tomt hus, uten planer, ingen penger på kontoen og en pus som maler om kos og vann. Og tørre å stå i det, uten redsel for å ikke være tøff nok, sterk nok og spennende nok.

Dozer´n

2007-03-07T09:39:00.000-08:00

Vi lo av de små grønne skapningene, der de vaglet på de runde kroppene sine mellom sukkerstillas. Slemme Fragler spiste verket deres, gang på gang. Ikke rart de enstemming sang på sitt mantra; jobbe jobbe, jobbe jobbe, jobbe jobbe...

Arbeid er en lek, jobbe gjør deg glad og sprek.

Jeg klager ikke, å nei, langt ifra. Jeg elsker jobben min. Fra å være umotivert supersliten Fraggel i kontstant smådårlig humør, har jeg utviklet meg til en grønn boble av en Dozer.

Kan det være våren? Kan det være snøklokkene som synger i bedet mitt? Eller kanskje er det lukta av våt mold som har gitt kruspersillen Kari H nytt grønt hår?

Oslos vinter har en god ting ved seg, der finns en slutt på den. Etter grufulle mørke måneder, komme mars, komme vår.

Det eneste som nå mangler er en saikoseksy kollega. Som kan møte mitt våryre blikk i gangen, og kanskje vagle sammen med meg og sint stirre idiotiske Fraggelmenn i øynene? Kanskje vi ilag kunne tatt årets første utepils, mens vi så på skjørtene som bare ble kortere og kortere, og hvordan jentenes hud bare ble vakrere og deilige og...

Jaja. Dozer´n må se til å legge ned denne nettsida, og jobbe videre.

Jobbe jobbe, korte skjørt, jobbe jobbe, naken hud, jobbe jobbe...

i feel numb

2007-03-05T04:21:00.000-08:00

Når jeg lukker øynene piper det inni hodet mitt. Øynenes fokus, hardt, men rolig på en gjenstand circa fire sekunder, gir det samme. Selv Tufsen kan jeg ikke se lenge på.

Jeg er nummen. Hele kroppen hvisker stille om fred og ro, omså bare en dag. "Sitt heeelt stille", hvisker den, "så skal tankene tenkes tom". Jeg godtar kravet. Stillhet - kun avbrytt av Tufsen lyd av kattevask, ovnens varmende murring, og huseiers epletre-rydding - våren kommer snart.

Jeg er nummen. Nattens drømmer vitner om en konsentrert kongresshelg - vakre rare mennesker med tusen refleksjoners ordstrøm. Hjemme skal dette systematiseres, konkretiseres og arkiveres. Slikt tar tid, og kroppens iøynefallende slapphet vitner om hvordan tankevirksomhet kan påvirke overraskende mye kropp.

Roser på bordet. Børsten til katten. CD med Madeleine Peyroux. Nydeliges fravær.

En klokke tikker, og i et sekund skjønner jeg ikke hvor lyden kommer fra - har jeg en tikkende klokke? Kan min mobilklokke ha begynt å lage tikk-takk-lyd? Øyene saumfarer rommet, og i løpet av tre tikk er tankene igjen på plass, og kjøkkenklokken rekognisert. Jeg er nummen.

Kjøleskapet er for fullt. Det er for mange ting; i stuen, i Det Lille Huset i Hagen, i Oslo, Norge, Verden. For mange menneskeskapte ting, og verdens miljøkatastrofe er forståelig; for mange ting vi skaper, samler og kaster.

I det siste har jeg i enda større grad tenkt nonnens tanker; leve i stillhet, minimalistisk, renhet, ro. Fokusere kun på pusten. Og kanskje i blant sende en bønn, for kjærligheten, for barna.

Og i det nonnen Karismatisk endelig har bestemt seg for klosterlivet ringer mobilen, og Nydeliges smil blinker i displayet; ingen religion kan erstatte det smilet. I mens jeg venter på henne kan U2 være min følgesvenn.

to much is not enough

Hver gang når, den gang da.

2007-02-24T02:22:00.000-08:00

En kort historie om hvordan jeg oppdaget hva det er med frisører som gjør at jeg alltid føler meg som Den Styggeste, Tjukkeste og Dummeste mennesket som finns og hvordan oppdaget jeg at leger og frisører egentlig har gått samme skole.

på et lite trangt kontor, på en hard trang stol:
- jeg orker ikke ta kontakt med gynekologen, ja, du vet...
- nei, det gjør jeg ikke.
- ikke nei? ja, jeg burde nok vært der jevnlig for å sjekke at alt er som det skal være, skjønner det.
- ja, du vet som legen din kan jeg ikke gjøre alt for deg og følge med på alt, men vi prøver så godt vi kan.
- gjør du? ja, det gjør du, sier du. men du, jeg får så vondt under menstruasjonen, kan jeg få smertestillende?
- har du prøvd ibux?
- eeeh, ja? reseptfrie legemidler har jeg jo prøvd i fleng... har du ikke noe som virker bedre enn det?
- har du prøvd ibux sammen med paracet?
- eeeeeh... ja? selvfølgelig har jeg forsøkt det som finns! kan jeg bare få det jeg bruker å få hos den gamle legen min?
- men da må vi ta en test og sjekke hva det er som egentlig gjør at du har så vondt, det må du jo skjønne.
- eller kan jeg kanskje bare få de pillene, som jeg vet virker? kan jeg?

i et annet stort lyst lokale, fortsatt i en trang hard stol:
- joda, jeg burde vært her for lenge siden, men ... jeg har litt dårlig råd for tiden, og da kan jeg ikke prioritere frisøren, lite penger er kjipt, ja, du vet...
- nei, det gjør jeg ikke.
- ikke nei? ja, jeg burde nok ha vært her jevnlig, skjønner det.
- ja, du vet som frisøren din kan jeg gjøre håret ditt vidunderlig, men det er du som må følge det opp.
- må jeg? ja, det burde jeg, vet det. men jeg får litt sånn kløe av disse shampoene, hva tror du det kan komme av?
- har du prøvd denne?
- eeeh, nei? men av butikkshampoer har jeg jo prøvd flere. er det noen som er bedre enn andre?
- men da må vi ta en hår- og hudanalyse, og sjekke hva det er som egentlig gjør at det klør, det må du jo skjønne.
- eller kanskje du vet om en butikksjampo som gjør at det ikke klør. gjør du?

det er nok bare meg, hver gang er det meg. men så sitter jeg der i de to svært tilsynelatende ulike, men akk så like stolene og går i samme selvtillitsfelle, gang på gang.

neste gang, sier jeg bare, neste gang, da!

Happy Birthday, M.

2007-02-17T15:21:00.000-08:00

Det skal ikke være lett. Nydelige ligger på sofaen, joda, TV´en er tatt ned i stuen, Advokaten har inntatt gjesteværelset. Nydelige ligger med store høretelefoner og spiller PayStation2. Knitringen av maskinen kan gjøre meg gal om jeg vil, men i kveld vil jeg ikke. I kveld er det noe helt annet som tar tak i handa mi og geleider meg ned i det dypeste mørket.

Det var en lang trapp, nederst i den lå et rom, Bassengrommet ble det kalt da jeg gikk på barneskolen, fordi det en gang hadde vært et basseng der. Nå var det duket til fest, Den Avdødes, og jeg var vertskap. Iallefall lot jeg som, i drømmen. Tulipaner hadde pyntet opp grønne skolegardiner og tusenvis av grønnsaker fylte alle overflater. Noe var galt.

En gang i tiden hadde jeg drømmer om å være forfulgt, Geriljaen hadde fått ferten av meg, og jeg måtte dø. Jo mer jeg prøvde å rømme, jo mer nektet føttene mine å bevege seg.

Tilbake i trappen sprang jeg nedover, jeg hoppet, nei, svevde over annethver trappetrinn, dypere og dypere nedover, jeg visste at selskapet hadde forlatt huset, jeg måtte nå de, og jeg visste jeg ville klare det.

Fra geriljaens jag med betongføtter, til festens feiring med flyveben. Noe var galt.

Da jeg våknet var jeg tom, anstendig fullstendig tom, med et enormt savn i hele kroppen. Jeg er fri, å hoppe over et og annet trappetrinn fikser jeg nå. Jeg kontrollerer livet fullstendig nedover, eller oppover, om jeg vil. Men drømmene tar meg. Hun tar meg, uten at jeg kan avslå.

Om ikke annet fikk jeg feiret bursdagen hennes. En måned forsent, men vi feiret den. Og jeg får se henne. Noen ganger ta på henne, hvile hodet i fanget hennes. Aldri lukte henne, men rynkene er der, hårfargen, og noen ganger, noen få ganger kommer stemmen hennes.

Den er alltid borte når jeg våkner.

Wash ´n´get off

2007-02-17T12:56:00.000-08:00

Tufsen har fått en konkurrent, men vet det ei. Nei, pus, det er ikke den svarte skumle jævelkatta som har bitt deg i øret. Han vet du alt om, dessverre.

Wash and get off.

Pusen elsker å pisse når vi har Advokaten på besøk. Bare ikke i kassen sin, men der Advokaten sover. På madrassen, på puta og dyna. Sågar i hans koffert.

Wash ´n´get off er innkjøpt. "Fjern ekstrementer", står det. Spray på og merk sitronduften, katten vil ikke pisse der mer.

Katten er tatt ved nesen. Det er Advokaten også.

Kosemose til døden skiller nesen ad

2007-02-17T08:42:00.000-08:00

Det er noen ting som aldri slipper taket i en. Som å være så uheldig og åpne kyllingfilét-pakken samme dag som datomerkinga går ut: Bedervet kylling slipper aldri taket i nesa (to be warned). Selv dagen etter vil du kjenne den umiskjennelige lukten av sakte død.

Menneskers ansikt slipper heller ikke taket så lett. En utrolig vakker kvinnes ansikt nøt jeg flere Skeive Dager noen år tilbake. Dessverre så jeg henne et par år etter, og glanspapiret hadde dessverre blitt til brukt gavepapir. Ansiktet fra dengangda, det vakreste, var utrolig nok og heldigvis blitt lagret et sted langt bak øyelokkene.

Så er det ord, setninger, tanker andre har gitt meg. Rare korte setninger som har blitt skrevet i betong. Og av en eller annen grunn syns jeg nettopp disse ordene er de vanskeligste å forholde seg til.

Som den grusomme, slemme, ekle mannen fra Harstad, denne sosiologen som hver andre eller er det tredje uke får to sider i BlaBla (nei, jeg nekter å linke til disse!). Hans avtrykk er på linje med kyllingdøden. Som den gang han skrev slemt om mitt behov for kos (Ja, Kjetil, jeg tok det personlig!).

En aldri så liten anekdote: Jeg hatet kos. Fra jeg var liten har jeg alltid opplevd ordet kos som slitsomt, vanskelig og ganske så teit. Kos? Nei takk. Det er for pinglebebiser, ultrakjærester og seriemonogame. Nærhet, derimot, ooo ja. Intimitet. Kjærtegn.

Kos? Usjameg.

Så kom Nydelige inn i livet mitt. Og noen års historie med fire ord: Jeg måtte gi meg. Dama kom bort og sa: Jeg vil ha kos. Dama er såpass heit at når dama sier "kos", da blir det kos. I kveld skal vi kose oss med vannbakkels (det er jo fastelaven!). Under frokosten koste vi oss med nybakt brød og sterk kaffe. Akkurat nå ligger Tufsen (kattepusen vår) og koser seg på fanget mitt. I vårt koselige hjem er det mye god kos å få. Velbekomme? Å, neida. Sosiologen har talt. Kos er teit. Kos er ut.

Jeg er hipp. Jeg vil ikke være teit. Gjenoppdagelsen av kosingen er så deilig, at den skal ingen ta fra meg.

Forresten, kom aldri og gi meg gruppeklem. Der går fortsatt en grense!

Liten skrift

2007-02-16T04:40:00.000-08:00

halv pris, på alle varene. den lille skriften nederst på plakaten sier selvfølgelig at det kun er varer med det usynlige stjerneklistremerket som gjelder og slik blir jeg lurt. gang på gang går jeg i kassa med flotte billige produkter; det være en ørering som hadde en spesielt flott form eller en øyenskygge, akkurat passe crazy til at jeg kan kjøpe de. på salg, vel og merke.

men i kassa ligger det all skam i å snu:
- dette burde du ha sett, maler kassamannen bebreidende.
jeg betaler full blodpris på antatte salgsvarer og går rødmende hjem.

noen mennesker kommer også med liten skrift. i vårt første møte slås jeg ut av hvor vidunderlig og fantastisk han er.
- du må møte han, stråler jeg til Nydelige, han er helt deilig. han virker så ektefølt, men energisk, jordnær, men kreativ! ååå, jeg gleder meg sånn til jeg skal treffe han igjen!

og neste møte, likeså, helt vidunderlig. eller bare nesten. det usynlige klistremerket er begynt å tegne seg. men ikke om jeg innrømmer noe.
- joda, svarer jeg overbevisende til Nydeliges spørsmål om gårsdagens ølmøte.
- han er så morsom og god. ja, rett og slett god, er han. nei, nei, han er overhodet ikke interessert i meg, han ønsker seg bare en venn, akkurat som meg. en kreativ gal venn som han kan ølle og snakke med.

Det tredje, og ofte siste, møtet ender alltid på samme viset:
Ny venn, godt beruset:
- Jaaah, du Khaaarismatiske jentha... Du schom e schååå morschom... Kanke du bli me mæ hjæm... Ho dærran Nyddelie, ho schjønne sikkhikkert. Ja, ring ho bhaahare me en gang, ho kain jo bli me!

enkelte mennesker burde komme med slike stjerneklistremerker. eventuelt kunne jeg fått en liste over salgsvarene, gjerne månedlige mail om hvem som var på tilbud. minstekrav er at kassabetjeningen erstattes med mødre eller gamle venner, som i ærlighetens tegn kunne fortalt deg om produktet og dens lille skrift.

uansett må jeg se til å jobbe med min ekstremt naive dømmekraft.

Barns verdi

2007-01-30T11:06:00.000-08:00

Aftenposten melder i dag om at ved å holdes utendørs i tilsammen en time i 10 minusgrader har to klasser blitt kollektivt straffet pga utløsningen av en brannalarm . En 12 år gammel gutt påstås det, har pådratt seg lungebetennelse på grunn av dette. Assisterende rektor sier at han ønsket at elevene skulle skjønne alvoret i saken.

Det tror jeg nok de gjorde. Jeg tror også at barna skjønte endel andre ting også. Som at voksne har all makt. Barn har lite eller ingen ting de skulle ha sagt.

Mange voksne er overflinke i å fortelle hvem som bestemmer, hvem som har makta. Når barna gjør opprør eller gjør dumme ting tvinges de å innrømme sin skyld i ti minusgrader. Ja, ass.rektoren hadde rett, det er dødsen alvorlig. Hvordan hadde denne saken blitt behandlet om barna var ungdom og 16 år gamle? Eller om det var en lærer som hadde gjort noe lignende? Men voksne gjør da ikke noe galt. Og når de gjør det, beskyttes de av arbeidsmiljølover.

Ingen barn beskyttes av arbeidsmiljølover. Det er kun voksne som er så verdifulle.

Når barn og ungdom inviteres på leir/seminar forventes det at de overnatter i gymsaler på liggeunderlag. Når voksne møtes ligger de i varme senger på hotell. Unger spiser kneip med nugatti til frokost på leirskoler. Voksne spiser buffet med minst tre varme retter til lunsj.

Flere ganger tar jeg meg i undre over hvilken verdi voksne tenker barn har. Ei god venninne fortalte meg i siste graviditetsmåned at hun lurte på hvilket lite menneske hun skulle få gleden av å bli kjent med. Hun forstår noe helt essensielt; et barn er et lite menneske, med rett til varme, trygghet og myke senger. Å holdes ute på den måten barna i Oslo ble tvunget til ser jeg på som tortur, ingenting annet.

Jeg skammer meg over Vålerenga skole i dag. Håper virkelig ledelsen der er voksne nok til å be de unge menneskene om unnskyldning.

Julestemning

2006-12-19T15:25:00.000-08:00

Ribba er klar. Hun nesten svetter der hun står, midt på bordet. De som sitter rundt svetter også. De røde stearinlysene har varmet spisestua dobbelt av det peisen i hjørnet har, og sulten som hvisker fra magene er forkledt forventning, for julegrøten, julemarsipanen og julenøttene som tidligere ble fortært, elter seg fortsatt rundt rundt rundt, og lager romlelyder som spioner fra den kalde krigen.

Hun sitter på hjørnet av bordet, onkel sitter ved siden av.

"Så du er biseksuell, du ja..." Julefreden senker seg med ett over hjemmet. Tolv sultne øyne klistrer seg til henne, som svoren, tenker hun, de bobler over av nysgjerrighet; hvem sa hva, hva blir sagt, hva vil skje?

"Ja, jeg er selvfølgelig ikke imot dere homser, altså".

"Bifile", retter hun, "homsene er gutta, jentene er lesbisk, mens jeg er bifil, eller lesbisk, eller... det er det samme for meg, egentlig, hva du bruker." Det siste ordet drukner over av boblebristene, tolv øyne har fordoblet seg, tjuefire øyne ser hun nå, nei, tjuefire tusen flueøyne kaster seg over juleribba.

"Jasså", kverner et rødsmusset flir, "og hva har du tenkt å velge, da, siden du tross alt har et valg? Ja, siden du er bifil, mener jeg?"

"Rødvin?" Mamma Rød kommer pesende, uvitende om hvilket juleevangelie som blir lest høyt.

"Personlig er det selvfølgelig helt greit for meg at du er homse, nei, altså leeesbisk. Men denne giftegreia, hva er det for noe? Og adopsjon... Hva, skal liksom vi menn bli helt unødvendig?" Marsipangrisene stirrer nå, hardt hardt, nellikøyne, harde som krystall borrer seg inn i hennes. "Ja, vil du adoptere uten mann? Og hvorfor velger du ikke bare en mann når du uansett har muligheten?"

"Jatakk", svarer den høflige, men nå for alltid Den Bifile Datteren, til morens tilbud. "Tusen takk, mamma, og ooo, så god den julematen ser ut! Dette skal sannelig bli deilig".

Ikke, tenker hun hardt, kjemp mot krigen inni deg. Nekt kroppen å reagere naturlig. Ikke vis svakhet, gribber spiser kun dødt kjøtt.

"Men jeg mener det, ærlig talt, et barn bør ha en mor og en far, ja, ikke sant? Men du, ikke ta dette personlig. Jeg mener jo ikke angripe deg, lille nissemor." Vinterblek hand klapper armen som skjelver, nå som ristede kastanjer.

Det er da hun ser det. Englekoret fyller henne; nå skjønner hun hvorfor klumpen i magen, julekvalmen, er blitt en like stor tradisjon som Sølvguttenes Hallelujakor julaften. Og hun skjønner at her er et valg. Hun kan velge å møte frekkhet uten skam, men med selvomsorg, og forlate julehyggen, "dette trenger jeg ikke finne meg i, beklager mamma at onkel er slik en lite gjennomtenkt mann, farvel."

Eller i år, som i fjor, som året før, med hjelp fra aketvitten, svelge ned den siste voksende ribbebiten. Smile, og uanfektet spørre:

"Pappa, kan du sende over rødkålen?"

Togbaneklageklang

2006-11-28T01:35:00.000-08:00

Hun har langt lyst hår, jenta som sitter i setet ved siden av meg. Hun er urolig; å sitte stille i to timer når en er ti år, er en evighet og burde tydelig ikke være tillatt. Hender som kravler opp og ned seteryggen foran og føtter sprettende som trommestikker, vitner om det. Når hun så legger hodet i fanget til moren sin, stønner oppgitt og klagende spør når de er framme, blir det bare en påminning om hvor fantastisk trygge de kan være, barna, i sin uro, spenning og vidunderlige utålmodighet; nå må det skje noe snart, eller så sprekker jeg!

Alt annet enn trygg er hun som spent sitter helt fremst på setet i auditoriet. Bioteknologinemda har invitert til debatt om sæddonasjon til lesbiske og enslige, og jeg har tenkt å si noe, jeg har forberedt meg; her er det rundt hundre mennesker som kritisk lytter til innlegg etter innlegg.

”Jeg hører dere sier dette ikke handler om diskriminering av en gruppe mennesker i samfunnet, men at det handler om barnas beste, at barn trenger både en mor og en farsrolle. Jeg hører enkelte stiller spørsmålstegn til hva mannens posisjon i samfunnet blir om vi tillater assistert befruktning til lesbiske par og enslige kvinner. Jeg tenker vi må ta inn over oss at dette overordnet sett handler om diskriminering. For Skeiv Ungdoms lesbiske medlemmer handler dette om at de tvinges til å forstå at de oppleves som ikke gode nok forsørgere til å kunne tillates assistert befruktning når den tid kommer. De skjønner dette, å så godt! Å ikke være god nok trenger du ikke være gammel for å forstå. Vi skjønner at dette handler om diskriminering, ikke prøv å lure oss.”

Bioteknologinemdas ordstyrer smiler profesjonelt og gir ordet til neste person. Det er da det skjer.

Det begynner å klø. På venstre legg klør det så innstendig at jeg ikke klarer å la være å gi etter. Jeg klør og klør, før det plutselig begynner å prikke under beina. Jeg tramper forsiktig med de, og mens det ene etter det andre mot-innlegget kommer, begynner kroppen å riste, ikke mye, men akkurat nok til at jeg begynner å tvile om jeg klarer å holde rompa mi på setet. Jeg klarer det sannelig ikke, og med Øyvind Benestads flammende innlegg om farsrollen og hva vil skje med samfunnet?, begynner jeg å hoppe. Først lett hopping på setet, men når en fertilitetslege begynner sitt innlegg om hvor forferdelig vanskelig, personlig og ømtålig dette temaet er for han, som mann, skal han nå bli helt ubetydelig, nå da, når lesbiske og enslige skal befruktes uten menn, hyler alle musklene mine høyt, trekker pusten og sprekker i hopp etter hopp etter hopp.

Her er ingen mamma å legge hodet sitt i, intet fang å klage til om hvor utålmodig jeg er over å få bli sett på som et likestilt menneske, hvor lei jeg er av disse diskusjonene om min evne til å gi mitt eventuelt tilkomne barn en farsfigur, lei talene om disse enkelte menn som er redde for å bli mindre verdt om lesbiske skal få lov å få barn, uten deres hjelp...

Lei, lei, lei, brøler munnen min og på vei ut døra snur jeg meg, og tror du ikke vi er flere utålmodige, en hel gjeng hopper på setene sine, utålmodigheten brøles mot disse menneskenes angst og beven. På gaten puster vi forsiktig ut, ser mot hverandre og ler en litt stille latter.

Tilbake i togsetet smiler jeg til tiåringen som endelig kommer seg ut av toget. Som jeg skjønner henne. Som jeg skulle ønske togstoppet mitt kommer snart.

Proporsjonal bag-lady

2006-11-19T12:44:00.000-08:00

Ikke all post er like festlig å få.

Noen typer konvolutter skjønner du tegninga på kun ved første øyekast. De med ingen avsender, plastikkvindu til adressen, og byråkratidunsten legger en umiskjennelig muggen dunst over hjernen som håpefullt hadde trodd på varme kjærlighetsbrev, eller kanskje DVD´en som lengselsfullt ba om å få komme hjem til deg.

Så kommer den gule og blå konvolutten. Den Gule og Blå Konvolutten. Og alle vet at høsten har gitt etter for vinteren, alle veit jo det, og strømregninga øker proporsjonalt med stearinlystenninga, tedrikkinga og lange gode skjerf. Alle veit jo det.

Vi sitter der, i den spygrønne deilige velur-sofaen, Nydelige tett tett inntil. Friends-episodene synger mot netthinna, mens jeg lovpriser influensabakteriene som herjer i Nydeliges kropp; om jeg lurer unna antibiotikaen ei uke til, vil neste strømregning lovprise feberhete omfavnelser.

Og all den humoren febrilske Nydelige har; i kampen mot kulden har Kvinnen kledt på seg de klærne som var der hun lå, et heller assotert utvalg, må en kunne si. Bag lady, ler jeg mot henne i et våkent øyeblikk, men hun ser bare rart på meg, som om feberdrømmen ennå ikke har gitt henne opp, og at min ellers store nese var blitt liten blå, øynene skjeve gule og store bollekinn - hei, vent nå litt! - ligg unna bollekinnene mine!

En drøm er alt som skal til

2006-11-05T02:49:00.000-08:00

Hun kommer mot meg i sine sedvanlige luftige gevanter, med rolige bevegelser. Hun ser på meg, rett inn i barnesjelen som frydefullt ser tilbake. Mens hun stadig kommer nærmere dunker mitt lille ville hjerte som tusen sauer på sommerbeitet, mens hjernen frenetisk arbeider fram en logisk tankerekke om hvordan hun, som tross alt har vært død i syv år, kan dukke opp her, nå. - Hva gjør du her?

Hun kommer mot meg med seggebuksene som så lekkert ligger over rompa, jeg vet hvor sexy hun er bakfra, kun ved å se henne forfra. Ordene som kommer blir ubarmhjertig slengt mot meg, og hjertet mitt som forelsket klargjorde seg til myk varm kjærlighet, blir steinet til døde. - Jeg kan ikke være kjæresten din lenger.

Hun kommer mot meg med bestemte, men ustø skritt; gamle damer kan bevege seg rimelig hurtig, spesielt når de er skuffet eller sinte. Det isgrå håret ligger mykt rundt fortvilete rynker. Munnen som beveger seg geiper nedover. Og jeg står der, står og står og kommer ikke av flekken. Hun kjefter på meg, smeller og kjefter, blåser opp enorme ballonger av dårlig samvittighet, for så med ei hakke sprenge de rett i ansiktet mitt. Skammens slimball setter seg, som vanlig, fornøyd bak mitt evaseple. - Og du som er min datterdatter, hvordan kunne du!

Når kjøttmeisen på altanen utenfor soveromsvinduet vekker solstrålene med sin morgensang, synger jeg forsiktig med, i håp om at drømmene denne gang ikke vil sette seg riktig så fast. Kanskje de bare kan være en vekker for at livet er nå, det skjøre vakre fortvilende livet er nå.

Teen skal i dag være full av honning. Jeg fortjener det varme søte i dag.

Re: Skam

2006-11-01T01:02:00.000-08:00

Å være forlovet er fantastisk. Vi snakker om bryllupet, hvor vi skal holde det, hvem vi skal invitere, hvor vi skal vie oss - kort sagt, planlegginga er i full gang. Hvorfor sitter jeg med en bismak i munnen?

Nå kunne jeg snakket om felles ekteskapslov. Det har jeg gjort tidligere. Derfor snakker jeg heller om skam.

"Kari, må du lage sånt styr rundt alt", hørte jeg her om dagen. Hjertet mitt sank rett i magen, og ble liggende som et råttent muggent, dog steinhardt rundstykke, gjennomgått av sur sur syre som boblet opp gjennom halsen min. "Hva mener du, gjøre det til en stor ting?" "Ja, dette homofile greiene du driver med, hvorfor må du hele tiden påpeke dette, kan du ikke bare være sammen med Nydelige, gifte deg, gjøre liksom greia di uten å lage sånne problemer rundt det".

Det var da jeg kasta rundstykket langt vekk fra meg, satte øynene i vedkommende og sa:

Nå skal du høre på meg noen minutter, og jeg vil du skal lytte:
Hver dag opplever jeg diskriminering. At jeg nå skal gifte meg er for meg helt fantastisk. Men fordi den jeg skal gifte meg med er dame, må vi fikse og ordne, inngå kompromisser med kirke, samfunn og mennesker rundt oss. Om vi noen gang ønsker å få barn, må vi først ut av landet og gjøre noe som er ulovlig i Norge, nemlig assistert befruktning, vi må også styre og ordne adopsjonspapirer, bli vurdert av barnevernet om vi er egnet (om vi er EGNET). Ellers i hverdagen må vi hver gang vi møter nye mennesker stå klar til å ta imot det som måtte komme av reaksjoner når vi fortelle navnet på kjæresten vår, og tåle tilbakemeldinger av rimelige ulike slag. Vi må "tåle" at enkelte venner og familiemedlemmer ikke alltid syns dette er så greit å forholde seg til, vi må tåle igjen og igjen å bli vurdert om dette forholdet "egentlig er greit". Dette gjør noe med meg, dette gjør noe med Nydelige og alle andre som er i denne situasjonen.

Kom ikke til meg og si at JEG lager et stort problem rundt dette. Kom bare ikke til meg og press denne skammen på meg. Jeg tar den ikke. Dette finner jeg meg bare ikke i!

Sa jeg, mens jeg borret øynene i et par øyne som så bort, kanskje i skam.

Jaja, ikke var det meningen å overføre dette ekle mugne. Men det var sannelig godt å bli kvitt skammen. Om enn bare for noen minutter!

Røykefingre

2006-10-24T15:07:00.000-07:00

Det klør. Uanstendig mye klør det, på det verste stønner jeg høyt når jeg endelig gir etter for dette visstnok søte som blir akk så surt. Men ikke før etterpå. Jeg stønner og klør til det røde ekle blir blodrødt og eklere, og alt er himmelen. Til jeg slutter og ser ned på det som en gang var min vakre hånd. Nå er det bare vondt, rødt og hovent.

Yrkeskade for reisende. Det ble diagnosen etter å ha hektet tommelen fast i ryggsekken (!), mens bussjåføren dro og mac´en lekte med tyngdekraften ble den en gang svært så funksjonsfriske tommelen til en hvit, hoven, forstrekt, knust, eksem-helvete. Etter fire ukers taping, fire legebesøk, og dertil mange formaninger om ro og fortsatt plastring, orker ikke huden mer. Den nekter på sitt mest bestialske.

I give up. Som med røykinga, det vil si, der har jeg en aldeles god grunn: Nydelige kommer snart hjem etter venninnebesøking og røyking under vifta. Kampanjen fra barneskolen sitter ennå i; å kysse en røyker er som å slikke et askebeger. Det siste denne dama vil er å slikke et askebeger. Slikking skal foregå under helt andre omstendigheter, o yes. Ihvertfall når det er kun tre trekk unna.

Høstkvelder er fine til å sitte ute på trammen og gi etter for synden. Heldigvis er det ikke lenge til jul. Da ønsker jeg meg trillekoffert, samt nikotinplaster til dama. Hørte jeg noen ropte på julenissen?

Marihøne, fly, fly

2006-09-19T01:23:00.000-07:00

Hun sitter på fingeren min. Hun sitter på lillefingeren min og minner meg på smale mørke øyne, grønne strømpebukser og sprettballatter, rungende i gammel bakgård. Sølvemaljen er falmet, men den røde fargen med de fire sorte prikkene kommer alltid til å synge om akutt vennskap og stor gjensidig beundring.

Ringfingeren omsluttes av en annen tyngde. Ringen er tykk, varm, myk og bred, den er hamret tusen, totusen ganger i jevnt tempo, slått fram til en forlovelsesring, vil du ha meg, kjæreste, elskede, vil du? Svarte mamma ja, umiddelbart? Eller så hun i øynene hans mange timer, dager, år med krangling, sorg over tap, sårhet og krenket stolthet? Hans øyne, vaklet de eller sto de i det; kjærligheten deres var sterk, det sa de begge, var det det han stolte på?

Den andre ringfingeren; tre små afrikanere, omsluttet av hvitt gull. Han var ikke noen snill mann, men å forstå hva en kvinne måtte/skulle/burde få, det skjønte han. Gi med den ene handa, slå med den andre. Hun burde visst bedre, og det visste hun etterpå, men hva hjelper det? Diamantene dog, de falmet ikke, som minnet om han som stakk heller aldri gjorde.

Ørenes sirkler vinker frem samstemt enighet om sol, sommer og skjørt, korte som en het nordnorsk sommer.

Mot i brystet, vett i pannen

2006-09-12T01:52:00.000-07:00

Ryggen rak og med blikket fritt rettet framover på skjermen, ser hun ordene danser, lager vakre linjer med myke buer, rette streker og tunge slep. Sammenhengen vet hun er der inne et sted, et langt herfra sted som hun en gang kom frem til. Bare ikke i dag, ikke i går, ikke dagen før. For tiden er setningenes budskap lukket, låst og ikke ledig før freddan.

Hva gjør så enkle ord så hemmelige, hvordan skapes denne magiske uforståeligheten i ordene?
Hvem er kodeknekkeren? Hoderystende smaler hun øynene, stirrer nok en gang på ordene som danser, nå en vals, nå en samba, like vakkert, men fortsatt like uendelig uforståelig. Ordene tar form inne i hodet, men der danses det vill panikktango mer enn tretaktsblues. Så, snakker hun høyt, så, opp med hodet, vett i pannen, stål i bein og armer!

Så kaster hun den. Rett ut på asfalten farer en hvit uskyldig mac. Den dundrer der nede med et søtt lite stønn. Au. Hun ser det nå, urettferdig behandling av en tidligere venn, men noen ganger må ledere ta upopulære avgjørelser. Som å si godnatt og farvel til vanskelig diskusjoner på gaysir.

Slike jenter, det vil gamle Norge ha.

Politisk handling i en snusboks

2006-09-06T05:51:00.000-07:00

Det er mange ulike måter å drive politikk. I det siste har jeg begynt mine små, men for meg store politiske handlinger. Som å kildesortere. Som å konsekvent ikke-kjønne kjærestespørsmål til nye venner ("hva heter typen din" er byttet til "hva heter kjæresten din"). Samt å snuse åpenlyst, stolt med snusboksen godt synlig på bordet.

Det var under studietiden for et par år tilbake at min politiske snuskarriere startet for alvor. I kantina med medelever fisket jeg opp snusdåsen, baket meg en passe fin og stram porsjon, puttet den inn under leppa og var såre fornøyd. Helt til jeg så meg rundt og så seksten store sjokkerte øyne: Kari H, snuser du? Ja...? svarte jeg, mens jeg så på bordets tre snusbokser: Kari Hs, Stians og Martins. Da så jeg det: Jeg, mitt dumme nek, hadde ikke skjønt at her var det bare guttene som snuste.

Mine medelever uavhengig av kjønn, var himmelfalne: På jenter var det bare ekkelt å se snusleppe. Guttene, jovisst var det litt ekkelt der også, men med jentene... Se nå på deg selv, ropte de, mens øynene holdt på å falle ut av hodene, se nå på deg selv!

På mine to studieår så jeg mye på meg selv, utenfra. Og jeg gjorde mye mer enn å se, jeg lærte meg om disse ulike brillene vi bruker når vi ser på menneskene: Jentebriller og guttebriller. Jentebrillene ser hvor ekle jentene er med snus og hvor sexy vi er når vi er barberte, tynne og sminkede. Guttebrillene ser hvor deilig guttene er med litt snusleppe, store overarmsmuskler og interesse for Formel 1. Herlighet, for en feil planet jeg bodde på!

Jeg måtte gjøre noen valg. I Kari Hs univers er det lov til å gjøre det du ønsker, så lenge det er godt for deg, og likeverdig og samtykkende for den eventuelle andre. Så jeg startet en knallhard læring for meg selv, med å skape egne briller, de som ser og sier: Jøss, der var et menneske som lever livet sitt slik det ønsker. Det mennesket er som alle verdifullt. Det menneske er interessant, det utfordrer meg. Jeg er også et slikt menneske, jeg kan utfordre, jeg eier mine egne briller som sier at jeg er vakker, flink og steintøff.

Dessverre forsvant ikke trykket mot det jeg gjorde feil "som kvinne". Å snuse var en del av det. Å elske ei anna kvinne en annen del. Å ta plass i klasserommet. Å le høyt av egne vitser. Å gi komplement og vente at mottakeren tok i mot. Å gå i 8.mars tog. Å ikke sminke seg ene dagen, for så å se ut som en diva den andre dagen. "Kari H, du er ikke som alle andre, du." "Nei, gitt, og det er ikke du heller. Skjønner? Ikke, nei..."

Etterhvert ble jeg sliten, jeg måtte se mine begrensninger, kvin må velge sine kamper.

Så jeg gikk etterhvert over til porsjonsnus. Dessuten lukta det vondt av fingrene, og det svir forferdelig å gni seg i øynene etter å ha baka.

Men denne dama smugsnuser ikke. Snusboksen kommer den dag i dag fram på bordet med den største selvfølge. La blikkene falle. Og om noen spør om jeg virkelig snuser, låner jeg de gjerne brillene mine.

Avensjukmonsteret

2006-08-30T02:14:00.000-07:00

Min venn lager god mat. Hun lager så utrolig god mat at den smelter på tungen før du har løftet gaffelen. Hun lager så utrolig fantastisk god mat at det kommer Händels Halleluja-kor syngende med duften av den perfekte sexy gjærdeigen.

Nå er det hverdag uten tid til besøk. Hverdag med kjappe retter bestående av eggnudler, brokkoli og en dæsj sursøt-saus kjøpt på rema ettusen for kun ninitti. Foran kjøleskapet tenker jeg på henne i det flotte forkleet, hender full av deilig paideig gestikulerende, forklarer forskjellen på den nye paiformens hullimidten-funksjon. Med hendene i halvskitten kjøleskapskuff sier jeg høyt; du er så fantastisk. Du er så deilig flink! Jeg vil bli like fantastisk! Jeg vil bli deg på kjøkkenet!

Skal jeg si henne, neste gang jeg ser henne. Eventuelt vil jeg, som sist og gangen før der, se på henne med store øyne, våt munn og sulten mage, si: Du får bra mye bekreftelse på denne gode maten du lager, gjør du ikke?

Urgammal

2006-08-27T08:32:00.000-07:00

-Urgammal. Det er det du er, hånflirer hun, med munnen full av nybakt eplekake. Bollen med nypisket krem snurres lett rundt, og en ny dæsj kommer på kakestykket.
- Jaha, og hva bygger du den påstanden på?
- Se deg rundt, fortsetter min strenge kritiker. Se på hva du bruker dagene og kveldene dine på! Eplekaker, ripsgele, gulvvask og barneplanlegging. Urgammal, sier jeg!

Hun har rett. I stolen ligger pusen og sover ut musrusen sin. Hagen er nyklippet, nedfallsfrukten ligger klar til baking og sylting. Restene av ripsen roper etter sukker og stivelse. Samboeren er sulten og venter på pasta pestoen (ja, selvfølgelig med urter fra egen urteflekk). Og de skal få alt de vil ha. For slik er livet blitt. Ukedag: Jobb. Helgene: Hjem.

- Men du virker da likevel fornøyd, ja nesten lykkelig, utbryter hun plutselig, nå med kremen godt innsmurt på haka. Ja, man skulle tro du hadde valgt det bevisst.
- Skjønt, jeg fatter ikke hvorfor du ikke lever litt mer, du var jo mye mer med før.

Jeg dypper nesa nedi vinglasset. Ser over på pappdunken og ler inni meg med tanke på gårsdagens kommentar "Ja, du er vel avholds, er du ikke?". Slik er det blitt, gitt. Med uttrykk som en urgammal avholdskvinne i sin beste alder, med hjerte for de svake, og nå er det like før jeg går og kjøper meg et lilla skjerf.

Helt til hun dukker opp. Smilet hennes mot oss, munnen hennes når hun kysser meg, holder hodet mitt mellom hendene, ser på meg og sier; så deilig, eplekake! Så flink du er! Ryggen hennes når hun henter melk i kjøleskapet. Munnen hennes når hun drikker av glasset i store slurker. Øynene hennes spørrende:
- Hva står du og tenker sånn på?

- Åh, ingenting, bare litt om at jeg håper du aldri ser meg i lilla skjerf. Iallfall ikke på lenge, sier jeg, og forbanner meg på å ikke lytte til den indre stemmen på ei stund.

Drammen i regn

2006-08-26T12:14:00.000-07:00

Han har bedt meg om å sette bag´en fra meg og vente til i morgen en hel ungdom.

På min første tur i Drammen sto han, som for meg er synonymt med den uttalte stygge industribyen, plutselig der og sang om engler i snøen. Sammen med JohnT hørte vi han avslutte konserten. Det vi ikke visste var at godeste Jonas ble stukket av en veps og måtte avbryte konserten.

Takk, kjære Jonas, for at jeg endelig fikk se deg. Selv med hoven tunge og stukken munn.

Det ligger en morell

2006-08-26T11:31:00.000-07:00

Det ligger en morell i søppeldunken min. Riktigere sagt; det ligger en morell ved siden av søppeldunken min. Det ligger en trist morell i et hull i søppeldunkskapet mitt. Den ligger for å fø på slitne maur, mens den sint tenker på hvorfor den ikke ble spist av min sultne munn og tygd av mine skarpe tenner.

Jeg kastet den ikke fordi den smakte vondt. Jeg kastet den før jeg smakte på den. Den hadde et ekkelt hull som var brunt, et ekkelt hull jeg vet smaker mugg, gammelt og som får nesen min til å ønske seg peppermyntete, pestosaus og nytrekt kokekaffe.

Nå kan jeg angre. For i det hullet kommer jeg meg ikke ned i. Og morellen kan ligge der og råtne, og skape nye lukter i mitt pertentlig rene søppeldunkskap. Hun skulle spist den, morellen, vil resten av søppelet tenke.

Som meg. Nå.

Karismatisk - en sjekk

2006-08-26T10:53:00.000-07:00

-ma´tisk a2

1: som kommer av el. gjelder nådegavene k- vekkelse / den k-e bevegelse kristen bevegelse som bl a praktiserer tungetaleri, profeti og helbredelse ved bønn

2: som er nedlagt i en, medfødt

3: som har *karisma (2) en k- leder

....ifølge UiOs ordbok

Lukten av tynne fingre

2006-08-22T00:09:00.000-07:00

Huden hennes er i mørket mindre gjennomsiktig enn vanlig, nesten brun. Pusten hennes rolig, håret mykt, mens stemmen er tungt og sakte.

Å klemme et menneske er en fortrolig handling. Du kjenner huden til den andre, kanskje kiler det lange håret deg i nesen, mens lukten av den andres hud omslynger deg. Noen ganger som lange eføygrener, andre ganger sviende piggtråd. Noen lukter innestengte rom med mørke handlinger.

Min venninnes lukt fylte meg med uro. Ukjenthet. Lukkethet. Smilet hennes, latteren og varmen i de grå øynene fjernet ikke lukten som møtte meg. I ettertid har jeg sett puslespillets siste bit: Hun hadde den triste lukten av slem hemmelighet.

Kanskje var det en kjensgjerning; huden klarte ikke holde tilbake sorgen hun bar. Hemmeligheten holdt hun og stefaren tett tett inntil brystet.

Vårt vennskap var nært, vi var svært glade i hverandre, vi gikk i samme klasse en periode, og ved første øyekast skjønte jeg at hun skulle bli en av mine næreste venninner. Men ved hver klem skjønte jeg ikke hva det var jeg reagerte på. Hvorfor kroppen min gikk i alarmberedskap.

Hun hadde tynne fingre. Egentlig var hele hun tynn, gjennomsiktig. Min kropp ble så stor ved siden av hennes fuglerygg i sofaen, jeg kunne dekket henne, to av henne kunne jeg beskyttet, kun ved hjelp av armer, mage og ben. Selvfølgelig kunne jeg ikke det. Han var ikke i min liga.

Noenganger lukter jeg henne i andre mennesker. Da blir jeg med en gang på vakt, nesten som jeg ønsker å se gjennom de for å se om de har det godt i livene sine. Jeg ser på hendene deres; jeg leter etter lukten av hennes tynne fingre.

Når Døden besøker deg

2006-08-21T04:05:00.000-07:00

litt for ofte, hva gjør du da? Holder rundt minnene om flanellsbukser, skinnjakker og bleika hår? Det kan være så urettferdig vi bare vil, Døden bestemmer.

Usjameg, grusomt på en rødmandag å få budskap om endt liv. Verst er tanken om minuttene før. Måtte de ha vært i stillhet, fredfullhet og tanken om en bedring, på den andre måten.

Er det greit, å velge selv? Er det en menneskerett å ende det du fikk, uten å bli bedt om det? Hva med meg som sitter igjen, hva med vennene som aldri vil oppleve flere øyeblikk. Og hvilken verdi har minner, annet enn dunkel trøst i høstgrå hverdager. Såre flyktige tanker om klemmer, ord, diskusjoner... Og hva gjør det meg til, å sitte og synes synd på oss som sitter igjen. Egoist?

Håper dere har hvile nå, mine venner, der dere er. Håper livet etterpå var verdt å avslutte det dere hadde.

Nugatti - Lykkefremmende

2006-08-21T02:52:00.000-07:00

"Jøss, fikk plutselig en følelse av at livet er fint". Selv på en rødmandag kan nugatti få frem ekte sukkersøte følelser med akutt behov for parkliv.