Det er ubehagelig. 

Hun er pen med de brune øynene. Håret, skjult under fargerikt skaut er brunt. Det ser mykt ut. Huden hennes er plettfri, brun. Noen skjønnhetsflekker på kinnene. Munnen hennes naturlig rød. Den smiler ikke. Ikke før jeg ser ned på henne og ansiktet gliser voldsomt, hendene strekkes mot meg og det kommer ord ut av den naturrøde munnen. Jeg burde visst hva de ordene betød.

Det er ubehagelig.

Han har knekk i knærne. De brune øynene har jeg sett før. For et halvt liv siden så jeg inn i de hver dag. På skolen hang vi ikke sammen, men jeg så allerede da rastløsheta i kroppen. Uroen i øynene. Nå er det ikke uro, men en unaturlig ro over han der han slentrer forbi meg. De vakre brune øynene ser ned i asfalten. Det vil si jeg tror de ser ned i asfalten. Jeg vet ikke. Jeg burde ha visst.

Det er ubehagelig.

Hun rister. Hele den spinkle bleike kroppen rister, så alt juggelet rundt håndleddet klirrer. Hun mumler noe uforståelig mot kassadama, det aner meg at hun spør etter vann, kanskje kaffe. Klart hun må være tørst, varmen er rå mot huden og porene åpner seg som sluser. Det stinker av henne. Jeg merker det helt bort hit jeg står, i trygg forvisning om at jeg slipper finne ut fargen på øynene hennes. Jeg burde visst fargen på øynene hennes.

Det er ubehagelig.

Det er ubehagelig å bli ignorert og slik ydmyket som menneske, mindregjort. Det er ubehagelig å bli registrert og slik trakassert av de som skal beskytte deg.

Javisst, er det ubehagelig. Utfordrende. Og særdeles problematisk.

Innfører tigge-register

Informasjonsbyråkratiet - a break up-song

Jeg har brent meg før på klagetekster om mobilleverandører.

Historien gjentar seg når jeg en dag kjøper nytt abonnement fra ny leverandør. Eksen blir forbanna. Melding på melding, telefon på telefon. Hvorfor gjør du det slutt? Jeg skal forbedre meg. Vi som tross alt har vært i lag så lenge, betyr historien ingenting for deg? Nydama er også passe på tuppene. Husk å gi henne beskjed, herregud, gi henne beskjed! Det kan hende hun skifter lås, pokker, hvor skal vi da sove?

Dagesvis står kampen. Selvfølgelig kommer det fra meg et ”det er ikke deg, men meg”. Au, for ei løgn.

Konflikten tilflasker seg. Kutt ut, er det siste jeg smeller til eksen. Hun kutter. Det blir stille. Urolig stille.

Dagen kommer da den nye skal flytte inn – men eksen har satt døra i vranglås. Min første tanke er å ringe nydama for trøst. Til tross for kort tid sammen aner det meg at det da venter et ”hva var det jeg sa”. Det er jeg ikke klar for. Og vil jeg egentlig være sammen med henne, passer vi nå så godt i lag, hun er sjarmerende, javisst, verdiene er i orden som at penger ikke er så viktig og vakker er hun i sin røde korte kjole. Skjerpings, frøken, du har bare litt bryllupsnerver.

Hva finner jeg så i kjærlighetsbrevet fra min tilkomne: Hun ber meg ringe eksen. Shit.

Eksen er sur og vil ikke snakke, hun makter ikke. Kun kontakt gjennom hjemmesida hennes. Der står det svart på hvitt hvor forbanna lite interessert hun er i å hjelpe meg. Men okeida, jeg finner en kode etter mye om og men. Så skjer det, smellet kommer. Eksen vil fjerne alle spor, mobilen må gjenopprettes. Seriøst?

Alt velter opp i meg, all tid vi har brukt sammen, alle kranglene, men også god-stundene der alt stemte. En pussig sorg lammer meg, helt til jeg ser at hun fanden meg forventer at jeg først skal vente i ti minutter før jeg sletter.

Kontrollfreak, brøler jeg mot skjermen.

Hun fikk det siste ordet. Selvfølgelig. Her sitter jeg. Verken nye eller gamle flammer når inn.

Det er ganske fint her inne. Kanskje jeg bare blir her. Alene. Stille.

Stille.

Stille.

Å sortere nåler i en høystakk

Nederst i Storgatbakken står en maskin av typen Destroy 1-2-3. Den har de siste dagene knust et gult råttent hus til fullstendig, bokstavelig talt, pinneved. Destroy 1-2-3 viste i morges nye ferdigheter, da det sakte sakte sorterte vrakrestene. Treverk i én haug – isolasjon i en annen. Med en nøyaktighet som forundret meg tok den enorme femtaggete kloa nesten ømt i treverket – to-tre planker for hver runde, og forsiktig la det i sorteringshaugen.

Det er mandag, blåmandag for noen av oss med tanke på at det er grått ute. Kaldt. Strømpebuksa måtte på, solkremen fikk bli hjemme. Det er som soldagene har skapt en postfestivaldepresjon i meg – jeg vil fylles av soladrenalin, latter og varme. Det er ikke det at hverdagslivet er kjedelig. Eller at jeg er utakknemlig for hva livet gir. Kanskje handler det om at søknadsfestivalen ble avslutta 1. juni. Kanskje at etter tre heftige soldager med venner og vin blir kontoret litt for hvitt, kaffe litt for svart og knekkebrødet litt for tørt.

Det er som at mandagen knuste varmen til pinneved.

Jeg trenger en Destroy 1-2-3 med store klør til å sortere opp restene. Kanskje noe kan brukes til opptenningsved denne kalde mandagen?