Det ligger en morell i søppeldunken min. Riktigere sagt; det ligger en morell ved siden av søppeldunken min. Det ligger en trist morell i et hull i søppeldunkskapet mitt. Den ligger for å fø på slitne maur, mens den sint tenker på hvorfor den ikke ble spist av min sultne munn og tygd av mine skarpe tenner.
Jeg kastet den ikke fordi den smakte vondt. Jeg kastet den før jeg smakte på den. Den hadde et ekkelt hull som var brunt, et ekkelt hull jeg vet smaker mugg, gammelt og som får nesen min til å ønske seg peppermyntete, pestosaus og nytrekt kokekaffe.
Nå kan jeg angre. For i det hullet kommer jeg meg ikke ned i. Og morellen kan ligge der og råtne, og skape nye lukter i mitt pertentlig rene søppeldunkskap. Hun skulle spist den, morellen, vil resten av søppelet tenke.
Som meg. Nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar