Gi henne ekstra hud. Mal lag på lag med tjukk beskyttende silikon over den skjøre stripa mellom rød genser og dongeri, stryk breie strøk og stopp ikke før stemmen hennes trenger inn, lengst inn der det vibrerer hos deg. Ansiktet hennes er så lukket nå, åpne livet hennes med brei kost og store spann beskyttelse, ikke pledd og kakao, vri henne ut av bomullshelvetet og heterohelvetet og kast henne inn i det lullende for hun trenger det nå, ser du ansiktet hvordan hun spør deg med nesevingene, de vibrerer slik stemmen hennes når djupet i deg. Øynene spør, ørene spør, kinnene brenner og du maler henne åpen, varm og hun hvisker, stemmen varmer deg djupt og godt der inne og hun hvisker andre ord enn før og du hikster når du ser laget som tar form under dine bevegelser.

Visst kan du beskytte, asfalten under føttene dine, varm god asfalt i mot forrige vinters våte snø, visst kan du beskytte henne, dette har du visst lenge og trærnes sang mot den svette huden din minner om at visst kan du male henne lenge nok, tjukt nok og ofte nok til boblene av angst ikke sprer seg, og du tenker, ja, slik skal det være, dette har du valgt, du må ha det slik for å fungere. Steinene spruter mot betongen, føttene går av seg selv og selvølgelig skal du beskytte henne, spurven, trosten, ørna, hver ei fjær skal forsiktig strykes bakover.

Knirkinga brenner deg, du slipper handtaket, skyver døra opp med foten, stemmen du hører er så ulik det den var, da snøen slukket feberhet hud og veltet frem iskalde stemmer, varmen fra den minner om gresset der ute, og du hører hun svarer og du finner fram penselen, umiddelbart, uten å tenke begynner du arbeidet med smilet ditt, varmen din, huden din, stemmen din og tunga di som hvisker ertende, men aldri lekende, bare småsøt trygg.

Gi meg ekstra hud, ber hun, trygler hun under deg, du maler farger på den svarte huden, rosemalerier så små at bare dere ser de og dere fniser henrykt mens våren slumrer i bakgården.

"Til Amanda."

En uthvisket rød strek forteller om den gang da mine negler var røde. Adressen på baksiden, som svart kajal mot det hvite papiret, er ukjent nå. Konvolutten er tom, ordene dine er revet vekk. Den røde streken er der enda, på innsiden av konvolutten stirrer den på meg og jeg stirrer tilbake på rom av minner som sakte fylles opp. Et flyktig bilde av en latter haster forbi, en lukt og smilet ditt, ja slik var du, du smilte med skjeve tenner, et bredt smil som lovte mer latter, vidunderlig latter som gjorde kroppen min lett og flyktig som fjær. Bare naglene tvang meg ned på jorda, de stakk når du dultet borti hofta mi med di. Stakk som vennlige ord, som iskremkyss og blomsterspill. Tulipaner, sa du den dagen, tulipaner er den vakreste blomsten jeg vet. Blomst dumma? lo jeg mot deg, det er en løk. Naglene kjentes hardere mot den bare huden min, de raspet meg mens munnen din smilte inn i øret mitt: Sandwichkyss. Lollipopkyss. Båtiskyss. Ta meg, lo jeg hest og stormen veltet oss overende i sanden.

Hva ville du fortelle meg som du ikke skrev i huden min? Brukte du den sorte pennen med dunfjær øverst, den som kilte så veldig mot underarmen. Lollipopjenta mi, smilte du mot meg og svimeslått tok jeg i mot kjærtegnene. Eller fortalte du om nettene uten? Kalde sommernetter der varmen var fastlåst langt inni et fjell av stillhet. Ryggen din før du spratt opp av senga, som om den brant.

Hva ville du fortelle meg som ikke porene dine i huden brølte da hodet ditt bøyd mot golvet, skuldrene dine lett ristende sa dette stygge vemmelige ordet som ødela øregangene mine. Var det forklaringen på døra som ikke åpnet seg uansett hvor mye jeg venta.

"Til Amanda." Neglelakkfjerneren har gjort sitt og jeg husker ikke lenger. Du skrev et punktum. Jeg husker det. Som lollipoppinner samlet sammen i et iskaldt vindu vendt mot øst.

Elegi

livet er noen ganger som våt ved. utenfor døra di står to sekker, du gliser ved synet, du vet at nå endelig skal varmen komme innomhus. musklene buler når det stables inn i stua, inn i ovnen, men så tar det bare aldri fyr. avispapir, pizzakartonger og annet rask - ingenting hjelper. det må mer til enn som så. tålmodighet, for eksempel. ukers venting på at det skal tørke.

kan man tørke livet?

det hjelper alltids med en neve never. men så lenge den våte veden ikke har never så står du der, med skjegget i postkassa, regninger uten dekning på kontoen, som en skål nudler uten saus.

tålmodighet - tålmodighet - kom igjen, jente, ha tålmodighet! eventuelt kan du kjøpe ny ved. tørr fin ved med never som tar fyr, med ei fyrstikk og et lett hviskepust - fyyyr - og se, der kommer de altetende vidunderlige flammene som fortærer fortvilelsen, skammen, slitenheten og fyller stua med varme, glede, lys og håp.

eller du kan kjøpe en ny straight kjole og se speilbildet som viser at endring merker kroppen, også arr kan lett gjøre vondt. grå kjole gjør grå sjel mindre synlig, kanskje. og bare kanskje.

i mellomtiden lar jeg trekken stå på for fullt, etterfyller med avispapir og blåser meg blå i ansiktet. om ikke annet blir jeg varm av det.