Det er ubehagelig. 

Hun er pen med de brune øynene. Håret, skjult under fargerikt skaut er brunt. Det ser mykt ut. Huden hennes er plettfri, brun. Noen skjønnhetsflekker på kinnene. Munnen hennes naturlig rød. Den smiler ikke. Ikke før jeg ser ned på henne og ansiktet gliser voldsomt, hendene strekkes mot meg og det kommer ord ut av den naturrøde munnen. Jeg burde visst hva de ordene betød.

Det er ubehagelig.

Han har knekk i knærne. De brune øynene har jeg sett før. For et halvt liv siden så jeg inn i de hver dag. På skolen hang vi ikke sammen, men jeg så allerede da rastløsheta i kroppen. Uroen i øynene. Nå er det ikke uro, men en unaturlig ro over han der han slentrer forbi meg. De vakre brune øynene ser ned i asfalten. Det vil si jeg tror de ser ned i asfalten. Jeg vet ikke. Jeg burde ha visst.

Det er ubehagelig.

Hun rister. Hele den spinkle bleike kroppen rister, så alt juggelet rundt håndleddet klirrer. Hun mumler noe uforståelig mot kassadama, det aner meg at hun spør etter vann, kanskje kaffe. Klart hun må være tørst, varmen er rå mot huden og porene åpner seg som sluser. Det stinker av henne. Jeg merker det helt bort hit jeg står, i trygg forvisning om at jeg slipper finne ut fargen på øynene hennes. Jeg burde visst fargen på øynene hennes.

Det er ubehagelig.

Det er ubehagelig å bli ignorert og slik ydmyket som menneske, mindregjort. Det er ubehagelig å bli registrert og slik trakassert av de som skal beskytte deg.

Javisst, er det ubehagelig. Utfordrende. Og særdeles problematisk.

Innfører tigge-register