-Urgammal. Det er det du er, hånflirer hun, med munnen full av nybakt eplekake. Bollen med nypisket krem snurres lett rundt, og en ny dæsj kommer på kakestykket.
- Jaha, og hva bygger du den påstanden på?
- Se deg rundt, fortsetter min strenge kritiker. Se på hva du bruker dagene og kveldene dine på! Eplekaker, ripsgele, gulvvask og barneplanlegging. Urgammal, sier jeg!
Hun har rett. I stolen ligger pusen og sover ut musrusen sin. Hagen er nyklippet, nedfallsfrukten ligger klar til baking og sylting. Restene av ripsen roper etter sukker og stivelse. Samboeren er sulten og venter på pasta pestoen (ja, selvfølgelig med urter fra egen urteflekk). Og de skal få alt de vil ha. For slik er livet blitt. Ukedag: Jobb. Helgene: Hjem.
- Men du virker da likevel fornøyd, ja nesten lykkelig, utbryter hun plutselig, nå med kremen godt innsmurt på haka. Ja, man skulle tro du hadde valgt det bevisst.
- Skjønt, jeg fatter ikke hvorfor du ikke lever litt mer, du var jo mye mer med før.
Jeg dypper nesa nedi vinglasset. Ser over på pappdunken og ler inni meg med tanke på gårsdagens kommentar "Ja, du er vel avholds, er du ikke?". Slik er det blitt, gitt. Med uttrykk som en urgammal avholdskvinne i sin beste alder, med hjerte for de svake, og nå er det like før jeg går og kjøper meg et lilla skjerf.
Helt til hun dukker opp. Smilet hennes mot oss, munnen hennes når hun kysser meg, holder hodet mitt mellom hendene, ser på meg og sier; så deilig, eplekake! Så flink du er! Ryggen hennes når hun henter melk i kjøleskapet. Munnen hennes når hun drikker av glasset i store slurker. Øynene hennes spørrende:
- Hva står du og tenker sånn på?
- Åh, ingenting, bare litt om at jeg håper du aldri ser meg i lilla skjerf. Iallfall ikke på lenge, sier jeg, og forbanner meg på å ikke lytte til den indre stemmen på ei stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar