Det skal ikke være lett. Nydelige ligger på sofaen, joda, TV´en er tatt ned i stuen, Advokaten har inntatt gjesteværelset. Nydelige ligger med store høretelefoner og spiller PayStation2. Knitringen av maskinen kan gjøre meg gal om jeg vil, men i kveld vil jeg ikke. I kveld er det noe helt annet som tar tak i handa mi og geleider meg ned i det dypeste mørket.
Det var en lang trapp, nederst i den lå et rom, Bassengrommet ble det kalt da jeg gikk på barneskolen, fordi det en gang hadde vært et basseng der. Nå var det duket til fest, Den Avdødes, og jeg var vertskap. Iallefall lot jeg som, i drømmen. Tulipaner hadde pyntet opp grønne skolegardiner og tusenvis av grønnsaker fylte alle overflater. Noe var galt.
En gang i tiden hadde jeg drømmer om å være forfulgt, Geriljaen hadde fått ferten av meg, og jeg måtte dø. Jo mer jeg prøvde å rømme, jo mer nektet føttene mine å bevege seg.
Tilbake i trappen sprang jeg nedover, jeg hoppet, nei, svevde over annethver trappetrinn, dypere og dypere nedover, jeg visste at selskapet hadde forlatt huset, jeg måtte nå de, og jeg visste jeg ville klare det.
Fra geriljaens jag med betongføtter, til festens feiring med flyveben. Noe var galt.
Da jeg våknet var jeg tom, anstendig fullstendig tom, med et enormt savn i hele kroppen. Jeg er fri, å hoppe over et og annet trappetrinn fikser jeg nå. Jeg kontrollerer livet fullstendig nedover, eller oppover, om jeg vil. Men drømmene tar meg. Hun tar meg, uten at jeg kan avslå.
Om ikke annet fikk jeg feiret bursdagen hennes. En måned forsent, men vi feiret den. Og jeg får se henne. Noen ganger ta på henne, hvile hodet i fanget hennes. Aldri lukte henne, men rynkene er der, hårfargen, og noen ganger, noen få ganger kommer stemmen hennes.
Den er alltid borte når jeg våkner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar