Når jeg lukker øynene piper det inni hodet mitt. Øynenes fokus, hardt, men rolig på en gjenstand circa fire sekunder, gir det samme. Selv Tufsen kan jeg ikke se lenge på.
Jeg er nummen. Hele kroppen hvisker stille om fred og ro, omså bare en dag. "Sitt heeelt stille", hvisker den, "så skal tankene tenkes tom". Jeg godtar kravet. Stillhet - kun avbrytt av Tufsen lyd av kattevask, ovnens varmende murring, og huseiers epletre-rydding - våren kommer snart.
Jeg er nummen. Nattens drømmer vitner om en konsentrert kongresshelg - vakre rare mennesker med tusen refleksjoners ordstrøm. Hjemme skal dette systematiseres, konkretiseres og arkiveres. Slikt tar tid, og kroppens iøynefallende slapphet vitner om hvordan tankevirksomhet kan påvirke overraskende mye kropp.
Roser på bordet. Børsten til katten. CD med Madeleine Peyroux. Nydeliges fravær.
En klokke tikker, og i et sekund skjønner jeg ikke hvor lyden kommer fra - har jeg en tikkende klokke? Kan min mobilklokke ha begynt å lage tikk-takk-lyd? Øyene saumfarer rommet, og i løpet av tre tikk er tankene igjen på plass, og kjøkkenklokken rekognisert. Jeg er nummen.
Kjøleskapet er for fullt. Det er for mange ting; i stuen, i Det Lille Huset i Hagen, i Oslo, Norge, Verden. For mange menneskeskapte ting, og verdens miljøkatastrofe er forståelig; for mange ting vi skaper, samler og kaster.
I det siste har jeg i enda større grad tenkt nonnens tanker; leve i stillhet, minimalistisk, renhet, ro. Fokusere kun på pusten. Og kanskje i blant sende en bønn, for kjærligheten, for barna.
Og i det nonnen Karismatisk endelig har bestemt seg for klosterlivet ringer mobilen, og Nydeliges smil blinker i displayet; ingen religion kan erstatte det smilet. I mens jeg venter på henne kan U2 være min følgesvenn.
to much is not enough
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar