Uro

Her om dagen oppdaget jeg at Tyven hadde vært på ferde, bursdagsgaveboka var forsvunnet. Nydelige, for tiden i Tromsø, ble oppringt og hun lovte å kjefte riktig godt på den ubeskjedne, men forklarte at boka fortalte den aldri hadde vært lengre nord enn Trondheim. Klart Tyven ikke kunne si nei til et slikt ønske.

I mangel på lesestoff kom jeg da over Finn Skårderuds "Uro". Etter noen småkapitler ler jeg for meg selv. Boka fikk tankene rett over på filmen "Loop".

"Loop er en opplevelsesfilm om viktige livsvalg. Loop er en film som i undringens ånd setter spørsmålstegn ved hvordan det moderne samfunn får folk til å prioritere i livet, og drøfter hvordan vi kan komme ut av tids-loopen", sier hjemmesiden. Spennende, det!

Forresten, alle hovedpersonene er menn. Overrasket? Ikke jeg heller.

Sett i et kjønnsperspektiv blir Loop nok et eksempel på hvem som har definisjonsrett, men mest av alt hvem som innehar en opplevelse av mulighet. Hadde filmen vært den samme om det kun hadde vært kvinner med, om det i det hele tatt hadde vært kvinner i filmen? Nei, selvfølgelig ikke.

Etter å ha sett filmen var jeg regelrett forbanna. Ekstremsport er ikke å sette utfor nittigraders vinkelbakke. Eller selge alt for å kjøpe en sjark. Ekstremsport er å finne sin elskede og holde ut med henne. Å holde ut med seg selv, sammen med henne. Ekstremsport er å velge rekkehus framfor sjark, barn og volvo framfor penger og bopel: c/o India.

Når jeg tenker på filmen undrer jeg meg over at jeg i det hele tatt bryr meg. Ok, noen menn har laget en film om "viktige livsvalg". Ok, du er skrekkelig uenig med de. Hvorfor ta sånn på vei?

Kanskje fordi jeg opplever at filmen latterliggjorde mine personlige valg. Kanskje fordi jeg ofte tenker på om jeg burde "leve sterkere", "mer intens" og "utforske verden mens jeg kan". Burde jeg ha reist til India, mens det ennå er spennende og uturistifisert? Burde jeg solgt alt og jobbe for fattige i en skitten slum? Burde jeg kjøpe den seilbåten jeg iblant drømmer om, og bare dra min vei?

Hvorfor gjør jeg det bare ikke? Er jeg svak? Er jeg ikke bevisst meg selv og mine muligheter? Stoler jeg ikke på meg selv? Da jeg så "Loop" tror jeg at jeg opplevde at ja ble svaret på alle spørsmålene. Kari H er feig, svak og redd.

Så leser jeg "Uro", og i innledninga står det: "Å vente på sin elskede skal ringe". Det er å leve sterkt. Å måtte vaske huset, fordi det kommer familiebesøk. Å fortvilt stønne over mislykka brøddeig.

Å tørre å komme hjem til tomt hus, uten planer, ingen penger på kontoen og en pus som maler om kos og vann. Og tørre å stå i det, uten redsel for å ikke være tøff nok, sterk nok og spennende nok.