Språket av(makt)

kadra satt på tv´en med tårer i øynene, hun forteller hun er blitt banka opp av en gjeng som skrek Allah er stor.

jeg sitter hjemme med rødvin, alene, Nydelige besøker et vakkert fjell en eller annen plass. dagen har gått til ledelsesskolering av tillitsvalgte. og det første som møter meg på gaysir.no er stassekretær Øie, ung, stolt og homo. og jeg tenker, javisst. flott. herlig for deg. for de, for de som er avklart, de som finner ordene, de som har et språk, kanskje uten tårer i øynene.

jeg får lyst å brøle. hyle mot makta, mot de som bestemmer, mennene, de som har pengene, autoriteten. jeg har snakka om at tillitsvalgte i Skeiv Ungdom må huske at vi får autoritet, automatisk vi blir valgt blir vi ikke lengre bare kari helene, men leder kari helene, leder i skeiv ungdom, og tenker de det, mennene som har pengene, makta, at de har autoriteten og dermed mulighetene?

media, har jeg fortalt i dag under skoleringen, snakk det tabloide språk, det blir hørt. og kadra som sitter der, forteller at hun ble så liten, fosterstilling, og jeg tenker på karl magnus som også ble liten på trikken for ett år siden, jeg tenker på tori amos som ble liten for mange år siden, jeg tenker på alle oss som har blitt små, mindre, minst i et forsøk på å forsvinne.

tenker de med makta på disse eller makta de får i et skriveri? media, er det de som skal vise hvor små vi kan bli? skal skavlan få definisjonsretten, være den som snakker språket, definere det?

og hvordan blir vi noensinne større etter slagene? hvordan finner vi språket som gjør oss større, størst? sammen er vi sterke, sang mammas 70-talls vinylplater, jeg trodde på de, jeg tenkte at javisst, bare vi står sammen, jeg ble medlem av fagforbundet som student, for sammen er vi sterke, bare vi står sammen, ung stolt og homo, men hva med de som ikke definerer seg slik? hva med oss som sliter med å passe inn med kulturen, livet, festene, hva med de som ikke finner språket, veien ut?

foreldreinstinktet vil omfavne alle som nå ligger i fosterstilling.

beskytte de, men jeg kan ikke. vi kan ikke, vi får klare oss så godt vi kan, god, bedre, best og kanskje klarer kadra å bli mindre redd, kanskje kan tori hvile i sangene sine, kanskje kan kari hvile i arbeidet sitt, og tenke, vi gjør en forskjell, alle på sitt vis. øie skriver vakre innlegg om viktigheten av ung, stolt og homo. kadra viser enorm styrke på tv. tori gir håp med melodier og tekst. kari skolerer og gir mestring til mennesker som trenger styrken i slagene. for det er en kamp, javisst er det en kamp, 70-tallet er her, nå, vi må kjempe mot disse som bestemmer hvordan vi burde, should have, would have, could have lived our lives, men vi forsøker, vi stopper og gråter og tenker, dette får ikke skje.

så kommer vennene fram, englene som støtter oss i kampen og hvisker ordene, gir oss språket til å overleve.