Hun er trettifem år, litt eldre enn meg. Hun har levd ei stund og vet hvor skoen trykker – og hvordan den kippes av i en fei. Hun er passe tjukk, har sine hudproblemer, er i et forhold som har fungert helt ok ei stund – heterofil – og hun vet hvordan kvinner kan lengte. Hun er min nye bestevenninne. Hun som forstår alt. Hører på alt. Ønsker å høre alt.
Hun heter Ada, er øverst på navnetabellen og i senga. Når sangene synges for høyt på utestedene går hun resolutt mot baren og krever sin hørsel ivaretatt. Når maten smaker hest klager hun før servitøren har spurt det sedvanlige "hvordan smakte det?". Og når ungene hennes har lagt seg, for visst har hun tre stykker, drikker hun sitt rødvinsglass, med øynene stivt rettet mot badevekta, klesvasken, gubbens voksende mage eller sin egen. I beste fall.
Hver søndag elsker hun, enten med seg selv eller mannen. Ikke stille, men høyt, lydhørt, hun vet ungene sover - eller er ute. Hun nekter la seg undertrykke av hvordan det burde skulle kunne vært. Hun skaper sin egen hverdag. Hun forelsker seg hver dag - i mat, klær, mennesker. Hun viser moralistene fingeren, mens en utvaska bh blottes hver sjeldne soldag hun bruker i blomsterbedet.
Min nyervevede bestevenninne Ada. Forlengs og baklengs, A D A. Alltid tilstede Ada- Din for alltid Ada - Ansvarsfull venninne Ada. Mi. Som ingen vet om. For hun finnes ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar