der sprakk det, gitt. ikke med et pang, ikke med et lite stønn engang. implosjon, tror jeg det heter, det motsatte av eksplosjon - denne sugende tomheta. denne totale trettheta. denne ikke spør meg om hvordan det går, for da begynner jeg å grine - heta.
ingen stor ståhei, ikke engang for ingenting. bare stillhet og pust, tårer og meningsløs selvforakt.
hvor lang tid brukte jeg, egentlig, hvor starter man slik nedtelling? den første kvalmen, den første ubrukelige irritasjonen eller de første tårene? for de kommer ikke samtidig, litt og litt og litt, og erfaringa tilsier at du er på vei til kanten, kjære, du vet det nærmer seg, men hvordan i helvete stoppe?
når fornuften kjører på, sier kroppen tilslutt stopp.
stopp, for faen.
nei, ikke nå.
"du må se å bli frisk, du har jo ikke tid til å være syk". hysterisk morsomt sagt, du. hører du hvordan latteren min hives rundt i rommet, små korte hyl av pur glede. festlig.
mobilen ligger demontert ved sida av mac`en. en prat med jobb - mobilen har da ikke gjort deg noe? latterlig, er det ikke nok å være mislykka om du ikke skal bli latterlig i tillegg?
og hva med prosjektene dine? utdanninga? skal du ta den? og hvordan tror du Nydelige vil ta dette, i lengden altså, for du vet, du er ikke akkurat enkel for tida, nei, det har du ikke vært på en lang stund, faktisk kan jeg ikke huske sist du lo og var sterk, savner den sterke kjæresten min - gjør du ikke, kanskje?
slapp av! jeg kommer på jobb i morgen. trenger bare sove litt. slappe litt av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar