jeg er sjuk. det gjør vondt å skrive dette - det svir i musklene. tilogmed lillefingermuskler blir angrepet av melkesyra, den griper inn og dreper meg sakte - kjennes det ut som. det er alldeles ikke så vondt som tarmslyng - bevares - ingenting er så vondt som tarmslyng. og når man har opplevd tarmslyng får smerte et helt nytt aspekt i livet ens.
- au! jeg slo tåa mi. gjør det tarmslyngondt? selvfølgelig ikke. ok, jeg overlever.
- aiai! det gjør vondt i hodet mitt. tarmslyngvondt? nups. sorry! ingen grunn til klage!
nuvel. jeg er syk og veldig stolt av kroppen min. den har nemlig klart å utsette sykdommen til etter festival: Stumfilmdager i Tromsø er nettopp over, og jeg har vært festivalkoordinator og gjort alt det ingen andre har gjort. noen ganger er jobben min som restavfall - det du ikke finner en boks til putter du til meg.
på jobben min har du gjestekoordinator, presseansvarlig, markedsansvarlig, administrativ leder, produsent, teknisk ansvarlig - og festivalkoordinator. skjønner? matsøppel, plastavfall, lettkartong, hermetikk, glass og restavfall.
vi vet alle hva som havner i restavfallet. det havner alltid matrester der, litt plast i ny og ne, for ikke å snakke om den hermetikken. den er kjip, altså.
jeg klager, jeg ser det. det er ikke meningen. jeg liker å være restavfall. det gir meg en form for makt (næmmen, der var jeg innom temaet igjen!) for jeg får en oversikt over flere deler av festivallivet - og slikt liker jeg. samtidig som at det er skrekkelig kjedelig å måtte være den som hele tiden rydder - men så har vi frivillige som elsker å rydde - og da elsker jeg de - og kjærlighet, det er av det gode.
nå skal altså restavfallet her hvile. slappe grundig av i sin feberhete binge og bare være til noen dager. tror jeg skal få Nydelige til å kjøpe et slikt temperaturmåler. jeg er nemlig overbevist at hun har noen grader høyere kroppstemperatur enn meg. så når mine muskler hyler og feberen setter inn, når jeg hennes normaltemp akkurat. det er derfor hun aldri kjenner at min kropp er full av feber og at det er skrekkelig synd på meg.
jeg klager, jeg ser det. det er litt meningen, men Nydelige har i dag servert meg kaffe og frokost. det var godt.
det er også godt å tenke på at jeg nå skal sette på en eller annen film - det er sol ute - og jeg faktisk må ligge hjemme og se film. det er litt mindre godt å tenke på at noen mener jeg må ligge slik i syv dager - det har jeg alldeles ikke tenkt å gjøre - jeg ligger til jeg er frisk. man får være fornøyd med at jeg ikke er ute som en vandrende smittebombe.
restavfallsmittebombe.
aiaiai!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar