litt for ofte, hva gjør du da? Holder rundt minnene om flanellsbukser, skinnjakker og bleika hår? Det kan være så urettferdig vi bare vil, Døden bestemmer.
Usjameg, grusomt på en rødmandag å få budskap om endt liv. Verst er tanken om minuttene før. Måtte de ha vært i stillhet, fredfullhet og tanken om en bedring, på den andre måten.
Er det greit, å velge selv? Er det en menneskerett å ende det du fikk, uten å bli bedt om det? Hva med meg som sitter igjen, hva med vennene som aldri vil oppleve flere øyeblikk. Og hvilken verdi har minner, annet enn dunkel trøst i høstgrå hverdager. Såre flyktige tanker om klemmer, ord, diskusjoner... Og hva gjør det meg til, å sitte og synes synd på oss som sitter igjen. Egoist?
Håper dere har hvile nå, mine venner, der dere er. Håper livet etterpå var verdt å avslutte det dere hadde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar