Ryggen rak og med blikket fritt rettet framover på skjermen, ser hun ordene danser, lager vakre linjer med myke buer, rette streker og tunge slep. Sammenhengen vet hun er der inne et sted, et langt herfra sted som hun en gang kom frem til. Bare ikke i dag, ikke i går, ikke dagen før. For tiden er setningenes budskap lukket, låst og ikke ledig før freddan.
Hva gjør så enkle ord så hemmelige, hvordan skapes denne magiske uforståeligheten i ordene?
Hvem er kodeknekkeren? Hoderystende smaler hun øynene, stirrer nok en gang på ordene som danser, nå en vals, nå en samba, like vakkert, men fortsatt like uendelig uforståelig. Ordene tar form inne i hodet, men der danses det vill panikktango mer enn tretaktsblues. Så, snakker hun høyt, så, opp med hodet, vett i pannen, stål i bein og armer!
Så kaster hun den. Rett ut på asfalten farer en hvit uskyldig mac. Den dundrer der nede med et søtt lite stønn. Au. Hun ser det nå, urettferdig behandling av en tidligere venn, men noen ganger må ledere ta upopulære avgjørelser. Som å si godnatt og farvel til vanskelig diskusjoner på gaysir.
Slike jenter, det vil gamle Norge ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar