Hun sitter på fingeren min. Hun sitter på lillefingeren min og minner meg på smale mørke øyne, grønne strømpebukser og sprettballatter, rungende i gammel bakgård. Sølvemaljen er falmet, men den røde fargen med de fire sorte prikkene kommer alltid til å synge om akutt vennskap og stor gjensidig beundring.
Ringfingeren omsluttes av en annen tyngde. Ringen er tykk, varm, myk og bred, den er hamret tusen, totusen ganger i jevnt tempo, slått fram til en forlovelsesring, vil du ha meg, kjæreste, elskede, vil du? Svarte mamma ja, umiddelbart? Eller så hun i øynene hans mange timer, dager, år med krangling, sorg over tap, sårhet og krenket stolthet? Hans øyne, vaklet de eller sto de i det; kjærligheten deres var sterk, det sa de begge, var det det han stolte på?
Den andre ringfingeren; tre små afrikanere, omsluttet av hvitt gull. Han var ikke noen snill mann, men å forstå hva en kvinne måtte/skulle/burde få, det skjønte han. Gi med den ene handa, slå med den andre. Hun burde visst bedre, og det visste hun etterpå, men hva hjelper det? Diamantene dog, de falmet ikke, som minnet om han som stakk heller aldri gjorde.
Ørenes sirkler vinker frem samstemt enighet om sol, sommer og skjørt, korte som en het nordnorsk sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar