Det klør. Uanstendig mye klør det, på det verste stønner jeg høyt når jeg endelig gir etter for dette visstnok søte som blir akk så surt. Men ikke før etterpå. Jeg stønner og klør til det røde ekle blir blodrødt og eklere, og alt er himmelen. Til jeg slutter og ser ned på det som en gang var min vakre hånd. Nå er det bare vondt, rødt og hovent.
Yrkeskade for reisende. Det ble diagnosen etter å ha hektet tommelen fast i ryggsekken (!), mens bussjåføren dro og mac´en lekte med tyngdekraften ble den en gang svært så funksjonsfriske tommelen til en hvit, hoven, forstrekt, knust, eksem-helvete. Etter fire ukers taping, fire legebesøk, og dertil mange formaninger om ro og fortsatt plastring, orker ikke huden mer. Den nekter på sitt mest bestialske.
I give up. Som med røykinga, det vil si, der har jeg en aldeles god grunn: Nydelige kommer snart hjem etter venninnebesøking og røyking under vifta. Kampanjen fra barneskolen sitter ennå i; å kysse en røyker er som å slikke et askebeger. Det siste denne dama vil er å slikke et askebeger. Slikking skal foregå under helt andre omstendigheter, o yes. Ihvertfall når det er kun tre trekk unna.
Høstkvelder er fine til å sitte ute på trammen og gi etter for synden. Heldigvis er det ikke lenge til jul. Da ønsker jeg meg trillekoffert, samt nikotinplaster til dama. Hørte jeg noen ropte på julenissen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar