Ikke all post er like festlig å få.
Noen typer konvolutter skjønner du tegninga på kun ved første øyekast. De med ingen avsender, plastikkvindu til adressen, og byråkratidunsten legger en umiskjennelig muggen dunst over hjernen som håpefullt hadde trodd på varme kjærlighetsbrev, eller kanskje DVD´en som lengselsfullt ba om å få komme hjem til deg.
Så kommer den gule og blå konvolutten. Den Gule og Blå Konvolutten. Og alle vet at høsten har gitt etter for vinteren, alle veit jo det, og strømregninga øker proporsjonalt med stearinlystenninga, tedrikkinga og lange gode skjerf. Alle veit jo det.
Vi sitter der, i den spygrønne deilige velur-sofaen, Nydelige tett tett inntil. Friends-episodene synger mot netthinna, mens jeg lovpriser influensabakteriene som herjer i Nydeliges kropp; om jeg lurer unna antibiotikaen ei uke til, vil neste strømregning lovprise feberhete omfavnelser.
Og all den humoren febrilske Nydelige har; i kampen mot kulden har Kvinnen kledt på seg de klærne som var der hun lå, et heller assotert utvalg, må en kunne si. Bag lady, ler jeg mot henne i et våkent øyeblikk, men hun ser bare rart på meg, som om feberdrømmen ennå ikke har gitt henne opp, og at min ellers store nese var blitt liten blå, øynene skjeve gule og store bollekinn - hei, vent nå litt! - ligg unna bollekinnene mine!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar