Togbaneklageklang

Hun har langt lyst hår, jenta som sitter i setet ved siden av meg. Hun er urolig; å sitte stille i to timer når en er ti år, er en evighet og burde tydelig ikke være tillatt. Hender som kravler opp og ned seteryggen foran og føtter sprettende som trommestikker, vitner om det. Når hun så legger hodet i fanget til moren sin, stønner oppgitt og klagende spør når de er framme, blir det bare en påminning om hvor fantastisk trygge de kan være, barna, i sin uro, spenning og vidunderlige utålmodighet; nå må det skje noe snart, eller så sprekker jeg!

Alt annet enn trygg er hun som spent sitter helt fremst på setet i auditoriet. Bioteknologinemda har invitert til debatt om sæddonasjon til lesbiske og enslige, og jeg har tenkt å si noe, jeg har forberedt meg; her er det rundt hundre mennesker som kritisk lytter til innlegg etter innlegg.

”Jeg hører dere sier dette ikke handler om diskriminering av en gruppe mennesker i samfunnet, men at det handler om barnas beste, at barn trenger både en mor og en farsrolle. Jeg hører enkelte stiller spørsmålstegn til hva mannens posisjon i samfunnet blir om vi tillater assistert befruktning til lesbiske par og enslige kvinner. Jeg tenker vi må ta inn over oss at dette overordnet sett handler om diskriminering. For Skeiv Ungdoms lesbiske medlemmer handler dette om at de tvinges til å forstå at de oppleves som ikke gode nok forsørgere til å kunne tillates assistert befruktning når den tid kommer. De skjønner dette, å så godt! Å ikke være god nok trenger du ikke være gammel for å forstå. Vi skjønner at dette handler om diskriminering, ikke prøv å lure oss.”

Bioteknologinemdas ordstyrer smiler profesjonelt og gir ordet til neste person. Det er da det skjer.

Det begynner å klø. På venstre legg klør det så innstendig at jeg ikke klarer å la være å gi etter. Jeg klør og klør, før det plutselig begynner å prikke under beina. Jeg tramper forsiktig med de, og mens det ene etter det andre mot-innlegget kommer, begynner kroppen å riste, ikke mye, men akkurat nok til at jeg begynner å tvile om jeg klarer å holde rompa mi på setet. Jeg klarer det sannelig ikke, og med Øyvind Benestads flammende innlegg om farsrollen og hva vil skje med samfunnet?, begynner jeg å hoppe. Først lett hopping på setet, men når en fertilitetslege begynner sitt innlegg om hvor forferdelig vanskelig, personlig og ømtålig dette temaet er for han, som mann, skal han nå bli helt ubetydelig, nå da, når lesbiske og enslige skal befruktes uten menn, hyler alle musklene mine høyt, trekker pusten og sprekker i hopp etter hopp etter hopp.

Her er ingen mamma å legge hodet sitt i, intet fang å klage til om hvor utålmodig jeg er over å få bli sett på som et likestilt menneske, hvor lei jeg er av disse diskusjonene om min evne til å gi mitt eventuelt tilkomne barn en farsfigur, lei talene om disse enkelte menn som er redde for å bli mindre verdt om lesbiske skal få lov å få barn, uten deres hjelp...

Lei, lei, lei, brøler munnen min og på vei ut døra snur jeg meg, og tror du ikke vi er flere utålmodige, en hel gjeng hopper på setene sine, utålmodigheten brøles mot disse menneskenes angst og beven. På gaten puster vi forsiktig ut, ser mot hverandre og ler en litt stille latter.

Tilbake i togsetet smiler jeg til tiåringen som endelig kommer seg ut av toget. Som jeg skjønner henne. Som jeg skulle ønske togstoppet mitt kommer snart.