Julestemning

Ribba er klar. Hun nesten svetter der hun står, midt på bordet. De som sitter rundt svetter også. De røde stearinlysene har varmet spisestua dobbelt av det peisen i hjørnet har, og sulten som hvisker fra magene er forkledt forventning, for julegrøten, julemarsipanen og julenøttene som tidligere ble fortært, elter seg fortsatt rundt rundt rundt, og lager romlelyder som spioner fra den kalde krigen.

Hun sitter på hjørnet av bordet, onkel sitter ved siden av.

"Så du er biseksuell, du ja..." Julefreden senker seg med ett over hjemmet. Tolv sultne øyne klistrer seg til henne, som svoren, tenker hun, de bobler over av nysgjerrighet; hvem sa hva, hva blir sagt, hva vil skje?

"Ja, jeg er selvfølgelig ikke imot dere homser, altså".

"Bifile", retter hun, "homsene er gutta, jentene er lesbisk, mens jeg er bifil, eller lesbisk, eller... det er det samme for meg, egentlig, hva du bruker." Det siste ordet drukner over av boblebristene, tolv øyne har fordoblet seg, tjuefire øyne ser hun nå, nei, tjuefire tusen flueøyne kaster seg over juleribba.

"Jasså", kverner et rødsmusset flir, "og hva har du tenkt å velge, da, siden du tross alt har et valg? Ja, siden du er bifil, mener jeg?"

"Rødvin?" Mamma Rød kommer pesende, uvitende om hvilket juleevangelie som blir lest høyt.

"Personlig er det selvfølgelig helt greit for meg at du er homse, nei, altså leeesbisk. Men denne giftegreia, hva er det for noe? Og adopsjon... Hva, skal liksom vi menn bli helt unødvendig?" Marsipangrisene stirrer nå, hardt hardt, nellikøyne, harde som krystall borrer seg inn i hennes. "Ja, vil du adoptere uten mann? Og hvorfor velger du ikke bare en mann når du uansett har muligheten?"

"Jatakk", svarer den høflige, men nå for alltid Den Bifile Datteren, til morens tilbud. "Tusen takk, mamma, og ooo, så god den julematen ser ut! Dette skal sannelig bli deilig".

Ikke, tenker hun hardt, kjemp mot krigen inni deg. Nekt kroppen å reagere naturlig. Ikke vis svakhet, gribber spiser kun dødt kjøtt.

"Men jeg mener det, ærlig talt, et barn bør ha en mor og en far, ja, ikke sant? Men du, ikke ta dette personlig. Jeg mener jo ikke angripe deg, lille nissemor." Vinterblek hand klapper armen som skjelver, nå som ristede kastanjer.

Det er da hun ser det. Englekoret fyller henne; nå skjønner hun hvorfor klumpen i magen, julekvalmen, er blitt en like stor tradisjon som Sølvguttenes Hallelujakor julaften. Og hun skjønner at her er et valg. Hun kan velge å møte frekkhet uten skam, men med selvomsorg, og forlate julehyggen, "dette trenger jeg ikke finne meg i, beklager mamma at onkel er slik en lite gjennomtenkt mann, farvel."

Eller i år, som i fjor, som året før, med hjelp fra aketvitten, svelge ned den siste voksende ribbebiten. Smile, og uanfektet spørre:

"Pappa, kan du sende over rødkålen?"