Gi henne ekstra hud. Mal lag på lag med tjukk beskyttende silikon over den skjøre stripa mellom rød genser og dongeri, stryk breie strøk og stopp ikke før stemmen hennes trenger inn, lengst inn der det vibrerer hos deg. Ansiktet hennes er så lukket nå, åpne livet hennes med brei kost og store spann beskyttelse, ikke pledd og kakao, vri henne ut av bomullshelvetet og heterohelvetet og kast henne inn i det lullende for hun trenger det nå, ser du ansiktet hvordan hun spør deg med nesevingene, de vibrerer slik stemmen hennes når djupet i deg. Øynene spør, ørene spør, kinnene brenner og du maler henne åpen, varm og hun hvisker, stemmen varmer deg djupt og godt der inne og hun hvisker andre ord enn før og du hikster når du ser laget som tar form under dine bevegelser.

Visst kan du beskytte, asfalten under føttene dine, varm god asfalt i mot forrige vinters våte snø, visst kan du beskytte henne, dette har du visst lenge og trærnes sang mot den svette huden din minner om at visst kan du male henne lenge nok, tjukt nok og ofte nok til boblene av angst ikke sprer seg, og du tenker, ja, slik skal det være, dette har du valgt, du må ha det slik for å fungere. Steinene spruter mot betongen, føttene går av seg selv og selvølgelig skal du beskytte henne, spurven, trosten, ørna, hver ei fjær skal forsiktig strykes bakover.

Knirkinga brenner deg, du slipper handtaket, skyver døra opp med foten, stemmen du hører er så ulik det den var, da snøen slukket feberhet hud og veltet frem iskalde stemmer, varmen fra den minner om gresset der ute, og du hører hun svarer og du finner fram penselen, umiddelbart, uten å tenke begynner du arbeidet med smilet ditt, varmen din, huden din, stemmen din og tunga di som hvisker ertende, men aldri lekende, bare småsøt trygg.

Gi meg ekstra hud, ber hun, trygler hun under deg, du maler farger på den svarte huden, rosemalerier så små at bare dere ser de og dere fniser henrykt mens våren slumrer i bakgården.