"Til Amanda."

En uthvisket rød strek forteller om den gang da mine negler var røde. Adressen på baksiden, som svart kajal mot det hvite papiret, er ukjent nå. Konvolutten er tom, ordene dine er revet vekk. Den røde streken er der enda, på innsiden av konvolutten stirrer den på meg og jeg stirrer tilbake på rom av minner som sakte fylles opp. Et flyktig bilde av en latter haster forbi, en lukt og smilet ditt, ja slik var du, du smilte med skjeve tenner, et bredt smil som lovte mer latter, vidunderlig latter som gjorde kroppen min lett og flyktig som fjær. Bare naglene tvang meg ned på jorda, de stakk når du dultet borti hofta mi med di. Stakk som vennlige ord, som iskremkyss og blomsterspill. Tulipaner, sa du den dagen, tulipaner er den vakreste blomsten jeg vet. Blomst dumma? lo jeg mot deg, det er en løk. Naglene kjentes hardere mot den bare huden min, de raspet meg mens munnen din smilte inn i øret mitt: Sandwichkyss. Lollipopkyss. Båtiskyss. Ta meg, lo jeg hest og stormen veltet oss overende i sanden.

Hva ville du fortelle meg som du ikke skrev i huden min? Brukte du den sorte pennen med dunfjær øverst, den som kilte så veldig mot underarmen. Lollipopjenta mi, smilte du mot meg og svimeslått tok jeg i mot kjærtegnene. Eller fortalte du om nettene uten? Kalde sommernetter der varmen var fastlåst langt inni et fjell av stillhet. Ryggen din før du spratt opp av senga, som om den brant.

Hva ville du fortelle meg som ikke porene dine i huden brølte da hodet ditt bøyd mot golvet, skuldrene dine lett ristende sa dette stygge vemmelige ordet som ødela øregangene mine. Var det forklaringen på døra som ikke åpnet seg uansett hvor mye jeg venta.

"Til Amanda." Neglelakkfjerneren har gjort sitt og jeg husker ikke lenger. Du skrev et punktum. Jeg husker det. Som lollipoppinner samlet sammen i et iskaldt vindu vendt mot øst.