Elegi

livet er noen ganger som våt ved. utenfor døra di står to sekker, du gliser ved synet, du vet at nå endelig skal varmen komme innomhus. musklene buler når det stables inn i stua, inn i ovnen, men så tar det bare aldri fyr. avispapir, pizzakartonger og annet rask - ingenting hjelper. det må mer til enn som så. tålmodighet, for eksempel. ukers venting på at det skal tørke.

kan man tørke livet?

det hjelper alltids med en neve never. men så lenge den våte veden ikke har never så står du der, med skjegget i postkassa, regninger uten dekning på kontoen, som en skål nudler uten saus.

tålmodighet - tålmodighet - kom igjen, jente, ha tålmodighet! eventuelt kan du kjøpe ny ved. tørr fin ved med never som tar fyr, med ei fyrstikk og et lett hviskepust - fyyyr - og se, der kommer de altetende vidunderlige flammene som fortærer fortvilelsen, skammen, slitenheten og fyller stua med varme, glede, lys og håp.

eller du kan kjøpe en ny straight kjole og se speilbildet som viser at endring merker kroppen, også arr kan lett gjøre vondt. grå kjole gjør grå sjel mindre synlig, kanskje. og bare kanskje.

i mellomtiden lar jeg trekken stå på for fullt, etterfyller med avispapir og blåser meg blå i ansiktet. om ikke annet blir jeg varm av det.