Onomatepoetikon

Det er når slaget treffer kinnet du skjønner det er fiction. Schmækk!

De er 80-talls kule, gutta i Dynastiet. Håret ligger perfekt tilfeldig bakover, musklene buler under t-skjorter og hvitsnipper, med den ene handa i lomma og den andre knugende rundt (fast)telefonrøret gjøres det avtaler, mens høythårede kvinner sukker når tørre mannelepper berører kinnet. Hele tiden mens Alexis avslappet ser på. Vidunderlige Dynastiet.

Så skjer det: Scenen der gutta møtes i et hardt basketak, musklene trekkes sammen for så å strekkes ut, treffer mjukt skuespillerkinn og lyden ut av høytalerne er overdrevent stønnende, treffende og forteller meg at disse gutta, de treffer målet sitt. De treffer det bare så altfor godt.

Joda, jeg er ikke mer tilsynelatende naiv enn at jeg forstår før smellene at Dynastiet er fiction. Det er bare at Blakes rolige utstråling minner meg om følelsen av trygghet og stabilitet. Alexis´ gir meg guts og ønske om å gjennomføre de selv mest sinnsyke planer - og Krystle, vel, en skjønnere og mildere kvinnes byste skal man lete lenge etter. Og følelsene mine er da ikke fiction.

Dynastiet er mitt onomatepoetikon. Det speiler livet - dog på en noe lydhermende måte.

Takk og pris.

PS: Tvi for å være Alexis!