Avensjukmonsteret

Min venn lager god mat. Hun lager så utrolig god mat at den smelter på tungen før du har løftet gaffelen. Hun lager så utrolig fantastisk god mat at det kommer Händels Halleluja-kor syngende med duften av den perfekte sexy gjærdeigen.

Nå er det hverdag uten tid til besøk. Hverdag med kjappe retter bestående av eggnudler, brokkoli og en dæsj sursøt-saus kjøpt på rema ettusen for kun ninitti. Foran kjøleskapet tenker jeg på henne i det flotte forkleet, hender full av deilig paideig gestikulerende, forklarer forskjellen på den nye paiformens hullimidten-funksjon. Med hendene i halvskitten kjøleskapskuff sier jeg høyt; du er så fantastisk. Du er så deilig flink! Jeg vil bli like fantastisk! Jeg vil bli deg på kjøkkenet!

Skal jeg si henne, neste gang jeg ser henne. Eventuelt vil jeg, som sist og gangen før der, se på henne med store øyne, våt munn og sulten mage, si: Du får bra mye bekreftelse på denne gode maten du lager, gjør du ikke?