Politisk handling i en snusboks

Det er mange ulike måter å drive politikk. I det siste har jeg begynt mine små, men for meg store politiske handlinger. Som å kildesortere. Som å konsekvent ikke-kjønne kjærestespørsmål til nye venner ("hva heter typen din" er byttet til "hva heter kjæresten din"). Samt å snuse åpenlyst, stolt med snusboksen godt synlig på bordet.

Det var under studietiden for et par år tilbake at min politiske snuskarriere startet for alvor. I kantina med medelever fisket jeg opp snusdåsen, baket meg en passe fin og stram porsjon, puttet den inn under leppa og var såre fornøyd. Helt til jeg så meg rundt og så seksten store sjokkerte øyne: Kari H, snuser du? Ja...? svarte jeg, mens jeg så på bordets tre snusbokser: Kari Hs, Stians og Martins. Da så jeg det: Jeg, mitt dumme nek, hadde ikke skjønt at her var det bare guttene som snuste.

Mine medelever uavhengig av kjønn, var himmelfalne: På jenter var det bare ekkelt å se snusleppe. Guttene, jovisst var det litt ekkelt der også, men med jentene... Se nå på deg selv, ropte de, mens øynene holdt på å falle ut av hodene, se nå på deg selv!

På mine to studieår så jeg mye på meg selv, utenfra. Og jeg gjorde mye mer enn å se, jeg lærte meg om disse ulike brillene vi bruker når vi ser på menneskene: Jentebriller og guttebriller. Jentebrillene ser hvor ekle jentene er med snus og hvor sexy vi er når vi er barberte, tynne og sminkede. Guttebrillene ser hvor deilig guttene er med litt snusleppe, store overarmsmuskler og interesse for Formel 1. Herlighet, for en feil planet jeg bodde på!

Jeg måtte gjøre noen valg. I Kari Hs univers er det lov til å gjøre det du ønsker, så lenge det er godt for deg, og likeverdig og samtykkende for den eventuelle andre. Så jeg startet en knallhard læring for meg selv, med å skape egne briller, de som ser og sier: Jøss, der var et menneske som lever livet sitt slik det ønsker. Det mennesket er som alle verdifullt. Det menneske er interessant, det utfordrer meg. Jeg er også et slikt menneske, jeg kan utfordre, jeg eier mine egne briller som sier at jeg er vakker, flink og steintøff.

Dessverre forsvant ikke trykket mot det jeg gjorde feil "som kvinne". Å snuse var en del av det. Å elske ei anna kvinne en annen del. Å ta plass i klasserommet. Å le høyt av egne vitser. Å gi komplement og vente at mottakeren tok i mot. Å gå i 8.mars tog. Å ikke sminke seg ene dagen, for så å se ut som en diva den andre dagen. "Kari H, du er ikke som alle andre, du." "Nei, gitt, og det er ikke du heller. Skjønner? Ikke, nei..."

Etterhvert ble jeg sliten, jeg måtte se mine begrensninger, kvin må velge sine kamper.

Så jeg gikk etterhvert over til porsjonsnus. Dessuten lukta det vondt av fingrene, og det svir forferdelig å gni seg i øynene etter å ha baka.

Men denne dama smugsnuser ikke. Snusboksen kommer den dag i dag fram på bordet med den største selvfølge. La blikkene falle. Og om noen spør om jeg virkelig snuser, låner jeg de gjerne brillene mine.