Å være forlovet er fantastisk. Vi snakker om bryllupet, hvor vi skal holde det, hvem vi skal invitere, hvor vi skal vie oss - kort sagt, planlegginga er i full gang. Hvorfor sitter jeg med en bismak i munnen?
Nå kunne jeg snakket om felles ekteskapslov. Det har jeg gjort tidligere. Derfor snakker jeg heller om skam.
"Kari, må du lage sånt styr rundt alt", hørte jeg her om dagen. Hjertet mitt sank rett i magen, og ble liggende som et råttent muggent, dog steinhardt rundstykke, gjennomgått av sur sur syre som boblet opp gjennom halsen min. "Hva mener du, gjøre det til en stor ting?" "Ja, dette homofile greiene du driver med, hvorfor må du hele tiden påpeke dette, kan du ikke bare være sammen med Nydelige, gifte deg, gjøre liksom greia di uten å lage sånne problemer rundt det".
Det var da jeg kasta rundstykket langt vekk fra meg, satte øynene i vedkommende og sa:
Nå skal du høre på meg noen minutter, og jeg vil du skal lytte:
Hver dag opplever jeg diskriminering. At jeg nå skal gifte meg er for meg helt fantastisk. Men fordi den jeg skal gifte meg med er dame, må vi fikse og ordne, inngå kompromisser med kirke, samfunn og mennesker rundt oss. Om vi noen gang ønsker å få barn, må vi først ut av landet og gjøre noe som er ulovlig i Norge, nemlig assistert befruktning, vi må også styre og ordne adopsjonspapirer, bli vurdert av barnevernet om vi er egnet (om vi er EGNET). Ellers i hverdagen må vi hver gang vi møter nye mennesker stå klar til å ta imot det som måtte komme av reaksjoner når vi fortelle navnet på kjæresten vår, og tåle tilbakemeldinger av rimelige ulike slag. Vi må "tåle" at enkelte venner og familiemedlemmer ikke alltid syns dette er så greit å forholde seg til, vi må tåle igjen og igjen å bli vurdert om dette forholdet "egentlig er greit". Dette gjør noe med meg, dette gjør noe med Nydelige og alle andre som er i denne situasjonen.
Kom ikke til meg og si at JEG lager et stort problem rundt dette. Kom bare ikke til meg og press denne skammen på meg. Jeg tar den ikke. Dette finner jeg meg bare ikke i!
Sa jeg, mens jeg borret øynene i et par øyne som så bort, kanskje i skam.
Jaja, ikke var det meningen å overføre dette ekle mugne. Men det var sannelig godt å bli kvitt skammen. Om enn bare for noen minutter!
Syns det er så ille å høre at det er
SvarSlettsånn det skal være i 2006. Jeg blir
veldig glad hver gang jeg ser
et homofilt par som holder hender, og da tenker jeg at samfunnet vårt kanskje har åpnet seg litt.
Jeg ønsker meg
virkelig et samfunn hvor alle kan være trygge på å ikke skjule helt normale ting! Jeg hadde en gang en kjæreste som ikke ville gjøre noe offentlig, ville iallefall ikke kysse! Men han jeg er sammen med nå vil det, og det er så herlig.
Det å kunne vise min kjærlighet til
han -ikke bare bak lukkede dører -
er faktisk litt viktig for meg.
Men en dag vil Norge være et land
hvor man ikke trenger å unnskylde
seg for at man er glad i et
annet menneske.
Jeg ønsker alt det beste her i
livet. :-)
Og all lykke til deg og kjæresten!
SvarSlettMåtte dere kose dere masse med kjærligheten deres, kyss i vei! Er det noe verden trenger, så er det synlig kjærlighet, i alle dens vidunerlige varianter.
Klem til deg!