Selvgjort er velgjort

Dette er rett og slett for dumt. 

Ute skinner sola, det drypper sikkert fra takene, det er sikkert mange bare flekker med tørr asfalt. De alltid lykkelige småbarnsforeldre triller sikkert de alltid glade barna sine. Ordføreren og andre viktige mennesker i denne vakre byen går sikkert på bortoverski, og alle på oppoverski har sikkert sjekka snøskredfaren der de går og alle smiler sikkert med røde kinn og kjenner sola varme langt inni den sikkert sunne nordnorske folkesjela. 

Jeg sitter inne med sjokoladepålegg på armene, brødsmuler i ansiktet og kaffen er lunken, radioen brøler krigsrop fra Uganda.

Det er ikke det, superundertøyet er allerede tatt på, planen er å bli like superblid og superbrun som de andre sikkert er, men så stopper det opp. Jeg kommer meg rett og slett ikke videre. Som i livet forøvrig, men det er et helt annet innlegg.

Godstolen er så god. Mac´en den beste venn. Radioen har mange kanaler og det er nykverna kaffe i rødboksen i hylla. Jeg kan ha den fineste søndagen på lenge om jeg bare hadde villet. Eller kanskje handler det ikke om vilje, men om arv og miljø.

Jeg tynges av dårlig samvittighet. Jeg tusler rundt og spør alle jeg møter på disse solløse internettgatene hvorfor de ikke er ute og er sikkert lykkelige, men mener egentlig; hvordan kan du la være å sitte inne uten dårlig samvittighet? Hvordan kan du høyreist møte kolleger og familie og fortelle at jeg satt inne og puslet med mitt, jeg er bleik som faen og har ingen problemer med det.

Vi er opptatt av å leve i nuet, av suksessfulle liv. Vi skal ikke angre, vi skal ikke skamme oss. Jeg skammer meg over å ikke komme meg over dørstokken. Jeg kommer til å angre på at jeg ikke sto ute, midt i snøen og smilte mot sola som lo tilbake. 

Det blir for dumt. Dobbeltdumt blir det. Ikke er jeg ute og når jeg velger å være inne driver jeg å forsvare hvorfor jeg ikke er ute og fortelle hvor dum jeg er som sitter inne og forsvarer hvorfor jeg - ja, nettopp. Dumt er det, iallefall.

Selvgjort er velgjort, skrev min vakre venn Frodis. Selv kloke venner må ta feil en gang.