Døden

jeg har skrevet om det før.

når Døden inntreffer noen du er glad i - hvisker rundt hjørnet - dempet synger sine stille sanger - så smerter det så uendelig svart - bunnløst - enormt. for det er ikke bare Jens Kristian som skal synges for, de vil ligge der ved siden av ham, lag på lag. og den velkjente sorgen i konas ansikt, barnas angst for morgendagen uten. jeg kjenner den, den flerrer opp minnene og mørket som rammet for allerede ti år siden.

så kan man takke for at livet er der, hos de fleste av oss. og at Døden etterhvert blir en kjent, om ikke venn, så ihvertfall ikke en skummel fremmed. kanskje en uvelkommen gjest, en jeg ikke vil møte, men som jeg tvinges - noen ganger knestående - foran.

trøsten er at Døden slår ikke når en står der. den smyger sin kappe rundt meg, luller meg inn i nattasanger, smertefulle og vonde, men etterhvert såpass kjente at jeg vet at sangen vil stilne, og da vil mørket lette, litt, etter litt, etter litt.

jeg glemmer til stadighet hvor vond Døden er. takk og pris glemmer jeg.