Det er ingen homoer i Kåfjord

Man kan bli så lei - utmattende lei. For oss som har vokst opp med kirka, på godt og vondt. For oss som har erfaring med åpenhet, inkluderende menneskesyn, men som også har opplevd knallhard fordømming til helvetes pinsler og annen galskap. For oss som har grått i kirka for nok ei svovelpreken over visstnok skamfullt, uverdig levd liv. Man kan bli så lei. Man kan bli så distansert. Man kan bli så likegyldig at man vegrer seg for å diskutere.

Jeg må ikke.

Sognepresten i Kåfjord sier i Nordlys i dag at ”Denne problemstillingen er ikke veldig aktuell i Kåfjord.” Man kan bli overrasket over manglende kunnskap om mennesket. Manglende kompetanse på mangfoldet – også i Kåfjord.

Vi snakker om holdninger, om hva vi lærer hverandre. Vi snakker om hvordan det er å vokse opp som homo i Kåfjord, med en sogneprest som sier denne problemstillingen ikke er veldig aktuell. Hvordan vet han det? Nei, for det er ingen homoer i Kåfjord.

Man kan bli rasende. Denne diskusjonen gir gjenklang til eget levd liv for hundre år siden på nittitallet. Kristendomsundervisningen om homofili – slå opp i Mosebøkene, sa han, les hva Gud sier om slike. Slike. Som meg. Akkurat, det var oppbyggelig for unge usikre sjeler.

Man kan bli fortvilt. Over idiotien. Over den totale mangelen på raushet over menneskers ulike livssituasjoner. Over den nedverdigende holdningen, over den selvgode drittslenginga om kjærlighet mellom mennesker.

Mest av alt blir jeg lamma. For hvem vil tilhøre en kirke der dette er debatten. Dette er debattnivået. Det finns virkelig viktigere samfunnsspørsmål kirka burde brukt tida si på. Romfolket. Krisa i Europa. Trafficking.

Den norske kirke syns det er for få i benkene søndags formiddag.

Sjokk.